Det nye nummeret av Samtiden har skapt debatt igjen. Denne gangen fordi en (fortsatt) indignert Thorbjørn Jagland beskriver norsk politikk og massemedia slik han ser det.

Men vi må over til noe mer interessant: Gjennomsnittsalderen til skribentene er 37 år, og det er 15 år lavere en vanlig; suksessredaktør Knut Olav Åmås har sluppet til yngre penner. Det gleder en som har 68\'ernes ordgyteri stangende mot adamseplet.

Generasjonsskiftet er imidlertid ikke problemfritt: Flere av essayene er dølle fordi skribentene ikke har utviklet en markant og særegen stemme. Siri Haavies (f. 1970) kontroversielle, men skoleflinke oppgjør med nordiske mediers behandling av tvangssterilisering er et eksempel. Kristin Gjesdals (f. 1969) oppramsende gjennomgang av nyere kokeboktrender et annet.

Heldigvis er det flere som lykkes enn som mislykkes. Fremst av disse er Aage Borchgrevink (f. 1969): Hans raljering over faktafeilene i litteraturprofessor Arild Lindebergs essaysamling Tretten triste essay om krig og litteratur er en stilistisk og innholdsmessig fest som alene gjør Samtiden 4/2002 verdt pengene. Litteraturnestoren levnes ingen ære, og utleveres over elleve sider.

Åmås har tidligere bedt om en røffere offentlighet med rom for saklig personkritikk. Nå er det alvor; og med Bronchgrevink med på laget blir det moro òg.