Rabbit–proof fence er den sanne historien om de tre aboriginerjentene Molly, Gracie og Daisy som i 1931 blir bortført fra sine foreldre og plassert på barnehjem fordi de har hvite fedre. Jentene rømmer og starter på den lange ferden hjem tvers gjennom halve Australia. For å finne frem følger de et flere hundre kilometer langt kaningjerde.

Etter dette korte handlingsreferatet vil jeg først ta for meg filmens positive sider. Den er en interessant innføring i dystre sider ved Australias historie. Den har stemningsfull didgeridoo–musikk. Den har en god historie som er veldig trist. Og den har en gripende aboriginer–bestemor som slår seg i hodet med en stein når barna blir bortført.

Så kommer det som er negativt: Ingen av skuespillerprestasjonene er så veldig imponerende. Alle de tre jentene har stort sett bare ett uttrykk, og sporfinneren som leter etter jentene er så karikert at han minner om de sorte rytterne i Ringenes herre. Og du vet hele tiden hvordan filmen kommer til å slutte.

Jeg konkluderer til slutt med at det som trekker mest ned, er at Rabitt–proof fence, sine gode sider til tross, er fortalt på en måte som rett og slett er uoriginal og formelpreget.