Under bordet

Gyldendal (266 s.)

Tenk deg en søt og rørende film med mennesker som likner deg selv: Småforvirrede kollektiv–samboere som mangler retning i livet, men har hverandre. Hovedpersonen har en komplisert fortid hun må ta et oppgjør med; du vet hun kommer til å klare det. Hun møter en gutt som ser hvem hun egentlig er; du vet de kommer til å få hverandre til slutt. Litt Friends, litt Meg Ryan/Tom Hanks–dramakomedie.

Og så tenker du deg en påskekrim der menneskene er enten snille eller slemme. Alle små ledetråder trekker i samme retning, alle hendelsene har nødvendige årsakssammenhenger. Du fryder deg over de utrolige sammentreffene, og over spenningen på veien mot rettferdigheten som venter i siste episode.

Og nå har du gjettet at jeg synes Under bordet er som noe du kan se på tv. Hva er galt med det – skulle ikke en bok kunne klare det en film klarer? Joda. Selv klisjé–filmscener som den av det bortgjemte, brune pensjonatet med tunge plysjgardiner, drevet av en sigarillo–røykende, mørkøyd kvinne med mystisk fortid, finner sin naturlige plass her. Til gjengjeld er det dårlig plass for ulike tolkninger av teksten, noe i hvert fall jeg gjerne vil ha muligheten til når jeg skrur av tv–en og åpner en bok, og spesielt når jeg vet at den er månedens hovedbok i Bokklubben.

Debutboka til Heidi Linde er velskrevet, absolutt underholdende. Rørende og romantisk. Og troverdig som bare det. Bortsett fra at det er på film, da.