Jim Stärk

Ten Songs and Hey Hey

Supermono/BP

Hvilke mekanismer som er i sving er jeg litt usikker på, men nå har det plutselig blitt lov å hente frem de virkelig gode gamle organiske instrumentene igjen; kassegitaren, pianoet og til og med banjoen. Og det er lov å være trist, inderlig og lavmælt. Som Vidar Vang, Real Ones og Sgt. Petter. Og nå melder Jim Stärk seg inn i klubben.

Jim Stärk (Nei, ikke en svensk mann, men et band fra Oslo) prøver aldri å gjøre noe revolusjonerende nytt på sin debutplate. Men de prøver å gjøre det de gjør bra. Med kjærlighet til singer–songwriter–tradisjonen og ny og gammel countrymusikk har de greid å lage en rolig melankolsk popplate som fungerer og fenger fra begynnelse til slutt. Dette er en plate som sitter fra første stund, og bare vokser seg finere etter hvert.

Det tar ikke lang tid å bli fortrolig med Einar Stokke Fadnes flotte vokal. Arrangementene er kreative, inntog av banjo, trekkspill og diverse orgel er smakfullt plasserte, her er en plate totalt ribbet for gimmicker. Tekstene er ikke supre, men lett gjenkjennelige for alle som har vært glad i en jente. For det har nemlig Jim Stärk. Og det skal mye til, selv om du ikke er jente, for å mislike Jim.