Veggie

Rune grammofon

Rett skal være rett. Denne skiva inneholder gode retter, men også dårlige.

Dårlige først.

Kim Hiorthøi har lagd mange fete covere. Denne gangen serverer han rester fra i går.

Låta «Pie» inneholder lyden av ex–samboeren som demonstrativt skramler med bestikket fordi jeg heller ikke denne gangen gadd å vaske opp. Hører ikke hjemme noe sted!

Deretter gode.

Denne kvartetten hvis råvarer består av sax, trompet, stemme, bass, trommer, Helge Sten (Deathprod) og sampler, leverer saftige saker. Akustikken er åpen og fargerik. Det er i ferd med å bli kveld, stemningen er høytidspreget. Vi kan se milevis herfra.

Første låta, «Tofu», er diggbart og pinefullt støyende. «Eat» antyder sitater fra både folkemusikk og mer vanskelig identifiserbare kilder. Til tider minner dette meg litt om Nils Petter Molværs bedre stunder. Noen ganger må man vente litt på pølserosinene på en slik måte at jeg får meditasjonsassosiasjoner; man aksepterer at fokus forsvinner et øyeblikk for å oppleve det igjen. Skiva avslutter med den magiske sopplåta «Mushroom», som etterlater meg med en skremmende behagelig fornemmelse av reinlav mellom tærne.

Fór er et gjennomgangstema i låttitlene. Fór er alltid aktuelt, men det er ikke det jeg sikter til når jeg hevder at Food har laget en plate om de evige tingene. Hadde aldri trodd at jeg skulle komme til å mene noe positivt med ordene «naturreligiøst preg». Denne gangen heier jeg hemningsløst på sjamanen.