I mørket

Gyldendal (170 s).

I enden av en lang prat, en sen kveld, på bunnen av en flaske vin: Vet du, du må lese ...

Hvorfor er ikke I mørket en sånn bok? Hvorfor er det bare en en bok som er lett å lese og etterlater litt tristhet når den er slutt. Er den for lett? For lite trist?

Alma våkner en morgen og oppdager at ektemannen er vekk. Forfatteren skildrer interiør og dagligdagse gjøremål grundig, mens Alma forsøker å la være å bekymre seg. Før alle hverdagsdetaljene rekker å bli kjedelige glir vi over i tenke–tilbake–fasen: Utroskap, likegyldighet, svogersex, beruselse. Videre til heltinnen–blander–drøm–og–virkelighet–og–gjør–psykotiske–ting–i–nærmiljøet–fasen. Alt som trengs for å fange leseren. Alt for mange effekter til 170 sider?

Skildringene er så gode at jeg ser det for meg; kjernefamilieleiligheten, det mørke tjernet. Men det er ikke noen motstand i setningene, ingenting overraskende i formen.

Jeg er visst i ferd med å slakte en ganske god bok. Men i uken som gikk etter at siste side var lest tenkte jeg ikke mer på historien. Lurte ikke på hvorfor ektemannen, Markus, forsvant. Ble ikke skremt til å gruble på det uuttalte spørsmålet; Hva gjør vi med livene våre?

Gi meg historier jeg dikter videre på. Hovedpersoner som bryr meg. Bøker som gir nye tanker. Språk som overtar tankene mine, slik at jeg tenker i samme rytme som forfatteren skriver. En form som utfordrer meg.

Ikke alle bøker trenger å være sånn, ikke om målet bare er å få deg til å glemme at togturen er lang og kjedelig. Som togtrøyte fungerer I mørket veldig bra. Men ikke som en bok jeg vil huske, og kanskje låne bort, på slutten av sene kvelder.