It\'s a Love Cult

Columbia

Ok. Hvis det er slåss de vil. Etter ep–en Serpentine trodde jeg de ville kose med meg. Derfor skvatt jeg da jeg lukket øynene for å motta klemmen, og i stedet kjente californiagitaren treffe meg over nakkekulen.

Jeg spyttet og svor i svime: All denne energien er uten mål! Vortex surferne fra \'99 har druknet i malstrømmen. Her finnes verken harmonien fra Phanerothyme eller intensiteten fra Demon Box, og hva er da igjen?

Da jeg sakte fikk syn og hørsel tilbake, kunne jeg svare: Den hittil mest kompakte og gjennomførte plata psychonautene har laget. Det går riktignok på bekostning av den fandenivoldske fremdriften de hadde på de tidligere platene. På It\'s a Love Cult går melodiene i mindre sirkler. Til gjengjeld har de gjennomført det med større presisjon og dyktighet; Jaga Jazzist–blåserne Mathias Eick og Lars Horntvedt ble selvsagt ikke med for å spille barne–tv–musikk.

Likevel høres «What if ...» ut som noe Vibeke Sæther kunne ha funnet på hvis hun hadde vokst opp på andre siden av byen. Halvdan Sivertsens gitar har fått høyspenning. Postmann Pats bilhorn har fått forsterker. Og oppå det hele synger Snah på pappa–vis om livets forunderligheter. Den andre ytterligheten er «Custers Last Stand», som piskes frem av en flerrende PJ Harvey–bass og Bård Slagsvolds kryptmørke keyboardstøt (forestill deg 800 mumier fanget i en ventilasjonssjakt).

Det tar tid å bli medlem av Motorpsychos kjærlighetskult. Du må gjennom hat og frustrasjon først. Du må kaste det gamle og begynne på nytt. Så er det kjærlighet. Men hvor lenge vil den vare?