Regi: Emir Kusturica

Tysk./It. 2001

Død og begravelse. Skjeggete vold. Rå humor. Gnistrende teknikk. Tårer, tog, en tuba, to nonner, en geit og en italiensk fotograf.

Miks dette sammen, og du får bandfilmen fra Helvete. Eller Super 8 stories, som regissør og bandleder Emir Kusturica (Underground og Black Cat, White Cat

) har valgt å kalle sin grovkornede selvdokumentasjon av Emir Kusturica & The No Smoking Orchestras turné– og konsertliv ved slutten av det forrige årtusen.

Tolv blekfete menn med trekkspill, trommer, blåsere og gitarer. Her hjemme på

berget ville denne filmen handlet om D.D.E. Og dersom D.D.E hadde hatt politisk bevissthet, opplevd en krig eller to, skrevet låter som het «Tommygun» og «Pitbull» i stedet for «Rompa mi» og attpåtil niøvd på istrumentene sine i 20 års tid, ville kanskje sammenlikningen hatt noe for seg.

Ingen fortjener en krig, men uten tragedien som utspilte seg på Balkan tidlig på 90–tallet, ville nok ikke røffheten og sårheten som preger både alvor og humor i Kusturicas filmer ha eksistert. Som i Underground fanger Kusturica også i denne filmen sjel uten å la seg fange av sentimentalitet, og det omhyggelig rufsete billedspråket er som skapt for musikken og menneskene det skildrer.

Cinema Neuf innviet den første filmatta i nye lokaler med Super 8 stories, og det lover godt for den «nye» filmklubben. Svært godt.