The Stix

Warner

– Mezzoforte anno 2002.

Det var ikke jeg som sa det. Vi satt i en Ascona og kjørte bortetter en vei som delte et hav av gule kornaks. Vi hørte på Johnny Cash. Men så kom vi i prat om tøffe instrumenter. Og noen nevnte bassklarinetten på den forrige Jaga–skiva. Sang riffet. Spilte lufttrommer på dashbordet. Så ba jeg de foran i bilen om å sette på The Stix.

Og hadde det vært den forrige plata, hadde jeg aldri latt noen komme unna med å avfeie Jaga som vår tids Mezzoforte. Det islandske jazzrockbandet som regjerte rundt 1990, før alle fant ut at jazzrock sugde lut.

Jaga har gått seg bort. Eller bedre: Lukket seg inne. Forrige album var et lydunivers lytteren kunne lukke seg inne i. Nilytte. Nå har Jaga stengt gjestene ute. Her finnes ikke husrom, bare produksjonsdetaljer og trommer.

En hel jævla masse trommer.

Et takras.

Greit nok at noen kan programmere trommer, men det viser ingen retning, det er et selvforelsket prosjekt som ikke kommuniserer en drit. Dette er sikkert et bevisst valg fra Jagas side, ettersom albumet har fått navnet The Stix (les: trommestikker). Og like intrikat og kjedelig som trommeprogrammeringen er måten de mange melodisnuttene veves inn i hverandre på. At de går simultant i forskjellige taktarter er sikkert avansert, men i seg selv helt uinteressant. Melodiene er greie, men de presenteres ikke skikkelig, de bare dukker opp og forsvinner.

Så det finnes ikke noe å nynne.

Ikke etter en uke med denne plata.

Og harmonisk skjer det forsvinnende lite. Låtene er basert på et par akkorder hver, og med lite utvikling. Låtene bygges ikke opp, for så å tas ned; lydene bare avløser hverandre. Og lydene er like anonyme som låtene.

The Stix låter kaldere og hardere enn forgjengeren. Smart produsert, javel, men hvor interessant er det egentlig i seg selv at noe går baklengs på en låt eller at en har maltraktert et piano? Og blåserne, det jeg husker best fra forrige skive, er konsekvent så hardt filtrert og komprimert at det ikke bærer ut. Og Jaga, da, som disponerer noen av landets beste blåsere.

Jeg prøvde å skru opp, men lyden forble inne i høytalerne.

At det skulle komme til dette.