Marte Huke

Delta

Tiden (72 s.)

«Isen er et arkiv.»

Rolig og avklaret, slik isbreen langsomt former landskapet, åpner et dikt som rommer naturkreftene i stort og lite format. Delta er en reise med vannets bevegelser; en tekst som noen ganger er kald og klar som frosset vann, så tiner den slik smeltevann styrter ned i loddrette sprekker. Ferden går langt, det er vanskelig å følge med, men: «I arkivet hviler retningene.»

Å analysere Delta er som å skulle analysere vannets musikk. Man kan kalle temaet refleksjoner over virkelighetens, diktningens og menneskelige forholds natur. I så fall er natur det viktigste ordet.

Innsikt og poesi strømmer fra en kilde, dikterjeget i Delta utforsker kildene. «Men så oppdaget jeg at innsikt kan helles ut av kroppen hver natt, som drømmer»: Diktsamlingens sfære finnes i og utenfor drømmenes virkelighet, og der elvene visker ut grensene mellom grov geologisk og myk biologisk natur. Kontrastene og likhetene mellom natt og dag, du og jeg, litteratur og natur konstituerer etter hvert et mangedimensjonalt rom. Diktenes puls følger naturens syklus. Les det i sin helhet, og rytmen trer tydelig fram. Men hele veien utvikles motivene så langsomt og organisk at man knapt legger merke til det.

«Før eller siden vil trær vokse ut av kroppene våre. Den langsomme bevegelsen finnes.» Den behagelig avkjølende tonen som behandler naturmotivene beholdes i skildringen av avstanden mellom mennesker – så vel som i skildring av nærhet og sammensmelting av individer. Slik unngås alt som kan kalles klisjeer. Den samme effekten har det når naturen får lov til å være nettopp natur i Delta. Kanskje er det den viktigste grunnen til at leseropplevelsen er så befriende og gledelig; sterk og beroligende på samme tid. Dette er vakker litteratur og en knallsterk debut fra Marte Huke.