Yngve Pedersen

Lysning Forelder (dikt)

Oktober (46 s.)

O reisning! Du jord! O hete yr! Den unge lyrikeren Yngve Pedersen (f. 1972) fører et storslått og tidvis høytidelig språk i debutsamlingen Lysning Forelder. Bildene han benytter er ikke mindre storslåtte; dikteren krysser religiøse motiver med naturmetaforer, men knytter dem hele tiden til det konkrete og kroppslige:

«Og et alter er, så tvedelt i den våte drøm, så avkledd i det rungende stønn (...) Lyder, så nasale, at kropp, min kropp, kunne visne / til lyder så sakrale / snart vekker den opp. / Du kropp!»

Pedersen antyder mer enn han fastslår. Med ordvalg og syntaks som grenser opp mot det absurde, eller kanskje til og med parodien på det absurde, utfordres leseren til å leke med teksten, snu den på hodet, smake litt på strofene, spytte dem ut igjen. For til slutt å sitte igjen med et skeivt flir uten helt å forstå hva en har lest, men med følelsen av at det vil ta en stund å fordøye det.

«(...) Og snart skal du få være såkorn, og snart er du høst. / Og du, å du! / O du!»

Den høyverdige stilen til tross, det kan virke som forfatteren leker litt, både med teksten og leseren. Halvskjulte Ibsen–sitater og den gammelmodige, svulstige formen er på ingen måte treg eller tradisjonell. Lysning Forelder har glimt av humor, og Pedersen bruker en høystil kanskje nettopp for å kunne bryte den iblant:

"Og der i den diffusjon, som jo er bak det klarsyn, hvisker et alter / fra dypet av den kulp. Og alt er synlig, for øyne i hverandres / livlige strøm, i den

bekk. Som jo er en bekk."

Alt i alt er Lysning Forelder en spennende debut fra en poet som tør å eksperimentere med form og stil uten å bli overtydelig i noen retning.

«Som et skimmer / for sin avgrensning.»