Behagelig om ubehag

Dag Johan Haugerud

Den som er veldig sterk må også være veldig snill

Tiden (236 s.)

«Jeg forsov meg til stadighet. Etter hvert sto jeg ikke opp i det hele tatt.»

Slik begynner historien om en mann som har meldt seg ut. Som sitter i en leilighet uten radio, uten tv, uten annen kontakt med omverdenen enn sporadiske telefonsamtaler med moren. Men det er også en historie om det som har skjedd før, om den fåmælte gutten som vokser opp i en liten bygd sammen med sin mor og søster. Lite skjer. Eller sagt på en annen måte; gutten lever litt ved siden av verden, og det tilsynelatende fraværet av hendelser kan like gjerne skyldes hans mangel på deltagelse.

Men tanker har han nok av. Gutten drømmer om noe annet, om å komme seg videre, til byen. Han mangler motet og initiativet som skal til, er altfor knyttet til moren, nærmest fanget i en familie som har dårlig evne til kommunikasjon som fellesnevner. Når oppbruddet endelig kommer, skjer det absurde at jeg-personen, som aldri har klart å snakke godt med noen, blir suksessrik radiostemme i Nitimen. Inntil han altså forsover seg.

Den som er veldig sterk ... er den prisbelønte filmskaperen Dag Johan Haugeruds andre roman, og som i debuten Noe med natur (1999) er hovedpersonens usikkerhet og søken etter en homofil identitet underliggende. Haugerud faller aldri for fristelsen til å bli overtydelig, det er ikke én hendelse som er traumatisk eller én hendelse som er forløsende. Med snedige tidssprang og et jevnt, rolig språk bygges hovedpersonen og miljøet rundt ham opp, og nettopp jevnheten, den rolige, litt triste rytmen, drar leseren med seg.

Derfor er det synd at grepet ikke holdes hele veien ut. Kan hende er det bevisst, og at det er endringene jeg-personen gjennomgår som gjenspeiles i formen på teksten, men når tempoet økes mot slutten av boken brytes rytmen, og for denne leseren forsvinner noe av intensiteten. Men bevares, Den som er veldig sterk ... er fortsatt en elegant og lite anmassende tekst om veien ut av en traurig tilværelse.