:– Polo is not the issue darling, champagne is!

Big dipper records/Kreegah! records

Reverend lovejoy har gått fra å være en duo til å bli en kvintett på sitt andre album, men ellers viderefører de atmosfæren fra debuten another time, another place. Akustiske gitarer og melankolske tendenser plasserer studentbandet i samme genre som Nick Drake og Elliot Smith. I sangen "a midspring scenery" er det riktignok en beatlesaktig vokal og harmonier, og "soap" kunne vært en Blur–sang, gitardominert med usynlige fender rhodes–toner i bakgrunnen. Ellers byr gitarene ofte på en vibrerende surfeklang som tilfører plata et tøft preg.

Alle låtene har et gjennomgående dempet og lavmælt uttrykk, ofte med enkle arrangementer helt ned til vokal og piano. Dessverre blir jeg sittende å vente på en låt som virkelig skal rive meg med. Ved låt nummer ni, "perfect girl", har jeg fremdeles ikke fått den perfekte sangen. Unntakene er "still eleven" og "nothing´s gained" som viser tendenser til trøkk. Dette er musikk det er godt å vugge til i hjørnet av et røykfylt lokale. Ellers er det ingen av de korte låtene som skiller seg spesielt ut, bortsett fra tittelkuttet helt mot slutten av plata. Her forkynner pastorene det glade budskap: Champagne gjør susen!

Reverend lovejoy har med denne mid–fi–innspillingen, som de selv kaller det, levert et entusiastisk album med et gjennomført uttrykk. Og champagne til tross: Her skal det ikke sprudle. Den lavmælte stemningen ivaretas fra begynnelse til slutt. Allikevel er det synd å måtte konstatere at lite variasjon hindrer de 13 sangene fra å holde på interessen hele plata igjennom.