Subgud

Xpander

Yolanda

Det er alltid deilig når musikk som blir skapt på datamaskiner får et menneskelig preg. Enda deiligere blir det når det er Kari Slaatsveen som setter sitt preg med nær og fløyelsmyk stemme, og Sjur Miljeteig bidrar med sine intense, såre og flagrende blåseinstrumenter.

Xpander er den tredje plata til Subgud, gruppen som hittil har bestått av Jan Inge «Ginge» Berntsen og forfatter Harald Rosenløw Eeg. Vi kan bare håpe at de vil inkludere Kari Slaatsveen i enda mer av arbeidet sitt, for dette er et samarbeid som høres lovende ut.

Det er imidlertid et aber med å ha Slaatsveen med på laget, for, jo da, dette er nemlig den Slaatsveen som ønsker deg velkommen til nye hverdager i Holger Nielsens metode på P3. Og P3–ansatte skal visstnok ikke dytte på lytterne musikk de selv er med på. Trist, for det er mye på Xpander som det er fristende å våkne til, for eksempel sanger som «Spacebar» og «Ekvator».

Til nå har musikken til Subgud vært elektronisk og ambient. Det er den fortsatt, men nå har de lagt til vokal og noen håndfaste instrumenter, og det er i stor grad vellykket. Jeg kjenner igjen elementer som, Madonnaske rytmer, Jan Garbarekske blåsere og et drag av Massive Attack i luften. Subgud gjør en god jobb med å sette disse elementene sammen, uten at vi på noen måte er vitne til noen blåkopi.

Ikke et vondt ord om Jarle Bernhoft, men melodiene der han står for vokalen blir mindre interessante enn Kari Slaatsveen sine. Når plata er over, sitter man og ønsker seg mer av smygestemmen til Slaatsveen. Ikke at den her spenner over et imponerende spekter, men den er som skapt for Subguds univers; tilbakelente, rolige og slentrende låter.