Prorektor ved UiO, Inga Bostad, avfeier kritikken og etterlyser empirisk grunnlag for Gundersens påstander.

Det er jobben hennes å avfeie kritikk og stille urimelige krav til kritikere. Kan f.eks. Gundersen el. andre komme med sine "empiriske grunnlag" uten å bryte taushetsplikten?

– Jeg opplever ikke at konkurransen om akademiske stillinger er rigga til fordel for interne søkere, sier Bostad.

Det er ikke så rart at Bostad ikke opplever det slik, hun er selv en av heimfødingene. Hennes "opplevelse" mangler det empiriske grunnlag hun etterlyser hos kritikerne.

Dårlig forskning? Det finnes lite som indikerer at vår forskning er dårlig. Vi har flytta oss framover på forskjellige parametere og rangeringer, svarer Bostad.

Det finnes mye som indikerer at UiO-forskning er dårlig (gjelder ikke alle fagmiljøer, naturligvis). Rangeringer er kvalitativt, ikke kvantitativt, orientert.

– Vi utlyser stillingsannonser på engelsk og vektlegger åpenhet og tydelige kriterier i ansettelsesprosessene.

Språket utlysningtekstene er skrevet på har ingen betydning når prosessen er avgjort på forhånd til fordel for interne kandidater. Dessuten er ikke UiO konkurransedyktig på det internasjonale arbeidsmarkedet for akademikere. Kjøpekraften hos norske akademikere ligger i bunnsjiktet i den vestlige verden.

Bostad burde åpenbart konsultert propagandavdelingen før hun lirer av seg vås i slike fra-hofta-intervjuer.

Rettelse:

Rangeringer er kvalitativt, ikke kvantitativt, orientert.

Det skal være omvendt, naturligvis: rangeringer er kvantitativt, ikke kvalitativt, orientert.

– De siste årene har vi fått en større betoning av personlig egnethet, inkludert pedagogiske egenskaper, for vitenskapelige stillinger, sier han.

Dette demonstrerer godt Gundersens poeng med innavl og at faglige kvalifikasjoner ses bort fra.

Det fungerer på den måten at en faglig middelmådig «intern» kandidat får en utlyst fast førsteamanuensisstilling fordi vedkommende (i sin tidligere stilling som stipendiat/postdoktor eller noens protegé med ikke-utlyst universitetslektor-vikariat) har fått muligheten til å undervise på akkurat de kursene som instituttet for tiden har. En langt mer faglig kvalifisert søker, men som ikke er inne i varmen på instituttet, har derimot ikke fått tilgang til å undervise på det aktuelle instituttet tidligere. Mens det er åpent for alle å kvalifisere seg faglig, er adgangen til undervisningsoppgaver gjennomsyret av guttenklubben grei og helt udemokratisk. Midlertidige, ofte ikke utlyste, undervisningsstillinger gis til venner og protegéer f.eks. og brukes så som ammunisjon for å kapre senere utlyste faste stillinger foran bedre faglig kvalifiserte søkere.

Det beste UiO kan gjøre for å få bukt med den epidemiske korrupsjonen og nepotismen når det gjelder ansettelser, er å sørge for at

1) alle bedømmelseskomiteer skal i sin helhet være eksterne og såvidt mulig bør komiteens flertall hentes fra utlandet (Sverige, Danmark...)

2) bedømmelseskomiteer må få bedre informasjon om hvilke regler og kriterier bedømmelsen skal bygge på. Det er faktisk veldig klare kriterier for hva som skal vektes hvordan, for hva som kreves for ulike kompetansenivåer, og for hva som er lovlige og saklige hensyn å ta i en bedømmelse.

3) det bør ekstremt gode grunner til for ikke å følge en enstemmig innstilling fra sakkyndig bedømmelsesutvalg, UiO må ha strengere regler om dette. En slik grunn kan være at komiteen åpenbart ikke har bedømt søkere i tråd med forskrift eller andre regler.

4) Det må fortsatt være slik at det er de faglige kvalifikasjonene som er utslagsgivende, ikke om man har «intern» erfaring som det er ikke er åpen demokratisk tilgang til slik det skal være når det gjelder kvalifikasjonsmuligheter til vitenskapelige stillinger. «Intern» erfaring, enten det er å sitte i instituttstyre eller ha andre instituttspesifikke oppgaver som instituttspesifikk undervisningserfaring, er irrelevant, og er noe som bare brukes for å diskriminere søkere som ikke allerede jobber ved instituttet.

Dessuten er ikke UiO konkurransedyktig på det internasjonale arbeidsmarkedet for akademikere.

Det er et blindspor å tro at UiO skal ha masse "internasjonale" fast ansatte i vitenskapelige stillinger. På samme måte som det er et krav å kunne engelsk for å jobbe ved et engelsk eller amerikansk universitet, må det være et krav å beherske norsk eller annet skandinavisk språk for å jobbe ved et norsk universitet (bl.a. fordi halve jobben består av undervisning ved en institusjon som har norsk som undervisningsspråk), og det begrenser hvem som er aktuelle.

Det store problemet er at personer som ikke allerede er innenfor akkurat det instituttet som utlyser en stilling blir diskriminert, fordi instituttet allerede i realiteten har gitt stillingen til en som allerede er der. Dette er ulovlig og må ryddes opp i. Det er dessuten regjeringens politikk å fremme mobilitet mellom norske universiteter og høyskoler, noe som innebærer at målet er at stillinger ikke skal gis til interne søkere men heller til søkere fra andre norske institusjoner.

Det er et blindspor å tro at UiO skal ha masse "internasjonale" fast ansatte i vitenskapelige stillinger.

Det er vel et blindspor i den forstand at det aldri vil bli en realitet. Men det er jo ikke så underlig om noen fra tid til annen refererer til UiOs egne slagord og selvreklame ("ledende europeisk universitet"). Men dersom vi definerer blindspor som mangel på realisme, er du vel også selv inne på et blindspor når du skriver:

Det store problemet er at personer som ikke allerede er innenfor akkurat det instituttet som utlyser en stilling blir diskriminert, fordi instituttet allerede i realiteten har gitt stillingen til en som allerede er der. Dette er ulovlig og må ryddes opp i.

Jeg antar at du mener det vel, men tror du seriøst at noen er villige eller kapable til å "rydde opp i" alle ulovlighetene i UH-sektoren generelt og UiO spesielt? Jeg tror ikke det er mange steder i det norske samfunnet der respekten for norsk lov er mindre.

Hva skjer med at skribenten ikke kan elementær norsk rettskriving?

"I andre runde BLEI personen som var innstilt på fjerdeplass, flytta opp til førsteplass av et såkalt innstillingsutvalg."

Universitas, dere har vel rutiner for korrekturlesing?

Alle akademiske stillinger ved UiO utlyses internasjonalt gjennom EU-kommisjonens nettportal Euraxess:

ec.europa.eu/euraxess/index.cfm/general/index

Gjennom Euraxess sitt samarbeid med Nature jobs blir stillingene også annonsert der.

Dette har ført til at en rekke institutter og sentre i dag ansetter flere internasjonale enn norske. Dessverre er det slik at norske forskerlønninger er konkurransedyktige på lavere nivå, PHD og Post doc, men ikke på professornivå. Derfor får man relativt få internasjonale søknader på det nivået.

Alle akademiske stillinger ved UiO utlyses internasjonalt gjennom EU-kommisjonens nettportal Euraxess

Som tidl. nevnt i debatten er det nokså uinteressant på hvilke språk og i hvilke fora stillingene lyses ut. Det er prosessen forut for og etter utlysningen som er "det kritiske punkt".

Dette har ført til at en rekke institutter og sentre i dag ansetter flere internasjonale enn norske.

Det stemmer nok for enkelte naturvitenskapelige miljøer, men ikke for universitetet som helhet betraktet.

Dessverre er det slik at norske forskerlønninger er konkurransedyktige på lavere nivå, PHD og Post doc, men ikke på professornivå. Derfor får man relativt få internasjonale søknader på det nivået.

Georg Kjølls kritikk viser at problemet stikker betydelig dypere:

Kjøll sier bl.a.:

– Hvilke krav som stilles og hva som forventes av en god prosjektbeskrivelse, er i hovedsak implisitt, lokal kunnskap, hevder Kjøll.

En søknad på de frie doktorgradsstipendene bør blant annet inneholde en klar framdriftsplan, redegjørelse for datautvalg og metode, samt at søker på forhånd bør ha kontakt med et fagmiljø ved fakultetet:

– Satt på spissen bør du nesten ha det klart på forhånd hva du kommer til å finne i avhandlingen, sier Kjøll. Dette ligner lite på søknadsprosessen i andre land, og dermed når de internasjonale søkerne ikke opp i konkurransen.