Nesten all forskning på Afghanistan-krigen er oppdragsforskning for norske myndigheter. – Forskningen er for opptatt av norske forhold, sier Afghanistan-forsker Ståle Ulriksen

2011-11-02

Etter ti år med norsk krigføring i Afghanistan er nesten all forskning på konflikten oppdragsforskning for norske myndigheter. Afghanistan-forsker Ståle Ulriksen mener det bidrar til en norsk debatt om Afghanistan som er opphengt i norske forhold.

–Den norske debatten handler om ting som er viktige i Oslo, ikke ting som er viktige i Afghanistan. De fleste som befinner seg i Kabul er for opptatt av Norge. Det gjelder sivile og militære, journalister og forskere, sier Ulriksen.

Ulriksen leder Afghanistan-prosjektet ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Prosjektet er støttet av Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, Politidirektoratet og Norges forskningsråd. Han mener at han og andre oppdragsforskere står fritt til å uttale seg kritisk i media, men kunne likevel godt ha tenkt seg friere tøyler.

– Vi burde nok hatt mye mer fristilt forskning. Vi på NUPI fikk penger til Afghanistan-prosjektet, men etter et halvt år ville vi endre problemstillingene. Det kunne vi ikke, sier han.

– Burde universitetsmiljøene engasjert seg mer i Afghanistan-forskningen?

– Ja, helt klart. Vi ville fått flere uavhengige stemmer, og kanskje mer debatt på afghanske premisser, sier Ulriksen.

Chartertur-forskning

Journalist Anders Sømme Hammer har bodd i Afghanistan siden 2007, og er den eneste norske journalisten som har arbeidet i Afghanistan over flere år. Han sier i en e-post til Universitas at «et av de største problemene med norsk Afghanistan-forskning er at forskerne ikke har erfaring fra områdene de snakker om. De fleste som kommer til Afghanistan, besøker bare Kabul og kanskje de norske militærleirene i Mazar-e-Sharif og Maimana i løpet av en uke eller halvannen».

Hammer har selv lagd flere dokumentarer fra Faryab, provinsen der mesteparten av de norske styrkene i Afghanistan holder til, og etterlyser mer selvstendig feltarbeid fra norske forskere og journalister.

«Faryab-provinsen nevnes ukentlig i norske medier og på seminarer, men jeg vet ikke om noen norske forskere som har gjort selvstendig feltarbeid der de siste fem årene», skriver han til Universitas.

«Det er ikke slik at det er umulig å reise dit og møte folkene du skriver om», sier Hammer, som selv har reist mye rundt i Afghanistan som journalist, uten beskyttelse fra NATO-soldater.

Ingen undervisning

Ståle Ulriksen mener manglende kunnskap om Afghanistan forklarer mye av det som har gått galt.

– Forståelsen av lokale forhold er helt avgjørende for å forstå hva som skjer i Afghanistan, i mye større grad enn i andre konflikter jeg har forsket på. En av grunnene til at ting går galt, er at mange som er der nede ikke forstår noen ting av det afghanske samfunnet. Resultatet er feilvurderinger, man blir rett og slett spilt av lokale afghanere.

Leder for Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), Øyvind Østerud, sier at konflikten i Afghanistan blir belyst i flere kurs i statsvitenskap ved UiO, men at instituttet ikke gir dybdeundervisning i konflikten.

– Vi har ikke den ekspertisen som er nødvendig for å holde et slikt kurs, sier han.

– Kunne dere ikke hentet inn ekspertise utenfra?

– Det er sikkert mulig, men noen av de best kvalifiserte er ikke tilgjengelige for omfattende undervisning her på Universitetet.

Trege universiteter

Oppdragsforskningen om Afghanistan skjer på NUPI og Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo, og Chr. Michelsens institutt (CMI) i Bergen. PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken mener problemet med Afghanistanforskningen ikke bare gjelder Norge, men er internasjonalt.

– Jeg føler meg ganske sikker når jeg sier følgende: Den beste Afghanistan-forskningen vi har hatt skjedde på 60- og 70-tallet. Etter 2001 har det gått mer ressurser til Afghanistan-forskning enn noensinne, men det meste av dette har hatt et smalt fokus på hvordan man kan lykkes med det internasjonale fredsprosjektet, og stort sett vært utført av forskere som ikke kjenner landet fra før.

– Er det ikke da merkelig at det er så lite oppmerksomhet om den afghanske krigen fra universitetshold?

– Du har helt rett i det. Universitetene er relativt upåvirket av dagsaktuelle saker i hvordan de setter sin forskningsagenda. Det er det mye bra i, Universitetene er robuste, og kan sette sin egen agenda. Men det er klart at når det knapt finnes en eneste universitetsansatt som reorienterer seg er det jo pussig, sier Harpviken.

Øyvind Østerud er for så vidt enig i at uavhengig forskning på konflikten hadde vært en god idé, men har ikke statsvitere ved UiO som jobber spesielt med Afghanistan.

– Det er krevende å gjøre god Afghanistan-forskning. Man må kunne språkene og tilbringe mye tid i området. I tillegg er det vanskelig å hente inn penger fra uavhengige finansieringskilder, sier Østerud.

Magnus Lysberg