Norske universiteter ansetter sine egne doktorgradsstipendiater som forskere. – Konkurransen om stillingene er rigget, sier UiO-professor Kristian Gundersen.

2011-10-19

I Sverige har det de siste ukene rast en debatt om «intellektuell innavl» på universitetene. Den svenske statsviteren Bo Rothstein angrep i en kronikk i Dagens Nyheter svensk akademia for kun å ansette sine egne tidligere studenter som forskere. Slik intellektuell innavl er et «hot mot forskningen i Sverige», skriver Rothstein. Også norske forskere blir stort sett ansatt ved det universitetet de har doktorgraden fra.

– Konkurransen er rigget

Terje Bruen Olsen er forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Han har gjort en «summarisk undersøkelse» av fem doktorgrader avlagt ved de norske universitetene på begynnelsen av 2000-tallet. Undersøkelsen viser at opp mot 90 prosent av de doktorandene som fremdeles jobber ved universitetene jobber på det samme universitetet som de tok doktorgraden ved.

Professor i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO) Kristian Gundersen, bekrefter at dette er et problem også i Norge, og mener innavlen skyldes for lite konkurranse om stillingene.

– Konkurransen om stillinger er rigget, bevisst eller ubevisst. Det er menneskelig å ansette sine egne, men nettopp derfor må vi organisere noen mekanismer som hindrer en slik favorisering, sier biologi-professoren.

– Rammer alle fag

En ringerunde Universitas har gjort viser at professorer ved UiO gjerne mener at intern rekruttering er et problem, men ikke på deres institutt. Det har ikke Gundersen noe tro på.

– Dette er en «sykdom» som rammer alle miljøer. Jeg har sett mange eksempler på at etablerte forskere fremmer sine egne folk på en urimelig måte.

Gundersen understreker at han uttaler seg med bred erfaring fra ansettelser på UiO

– Institusjonene favoriserer sine egne, og det har blitt verre i det siste. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg har sittet i den sentrale ansettelseskomiteen på UiO. Dette er et stort problem, sier Gundersen

– Ansetter for mange kretsmestere

I 2009 fikk konsulentselskapet McKinsey i oppdrag av UiO å undersøke hvordan Universitetet kunne bli et ledende forskningsuniversitet. Konsulentene konkluderte med at UiO måtte slutte å ansette interne søkere. Forslaget møtte stor motstand, og det ble pekt på at Norge er et lite land og at UiO er et universitet som vanskelig kan rekruttere internasjonale toppforskere.

Det er en dårlig unnskyldning for ikke å prøve, mener Gundersen, som likevel ikke tror at faglig enfold er det verste resultatet av internrekrutteringen.

– Først og fremst får vi færre dyktige forskere enn vi ellers ville ha fått. Kretsmesteren er dårligere enn verdensmesteren, og vi ansetter for mange kretsmestere.

– Kan intellektuell innavl føre til faglig forstoppelse?

– Den interne rekrutteringen er konserverende, og det fører til at vi får dårligere forskning. Man risikerer jo at gammelt tankegods lever videre på en måte det ellers ikke ville ha gjort.

Innavl også i Ivy League

Professor ved New York University (NYU), Peder Anker, har doktorgrad i historie fra Harvard. Han mener begrepet intellektuell innavl er for brutalt.

– Innavl er et betent ord, for det er hentet fra medisinen, og tilsier at studenter er avlet opp til å bli dårligere enn sine professorer. Slik er det jo ikke. Det hender jo ofte at studenten er bedre enn professoren.

Internrekruttering er et globalt fenomen, mener han.

– Ivy League-universitetene rekrutterer bare fra hverandre, det er også en form for innavl. Altså, slike ting skjer over hele verden, Det er vanskelig for en doktorgradsstipendiat eller forsker fra Irak å få jobb hvor som helst i Europa.

– Det skjer overalt sier du, men kan det ikke være spesielt mye innavl ved universitetene i Norge?

– Joda. En av de mest spennende doktorgradene jeg har sett kom fra Oxford. Hun hadde ikke nubbesjanse til å få jobb i Oslo.

– Ekstremt innadvendte miljøer

Fungerende direktør i NUPI, Iver B. Neumann, er russlandsekspert, statsviter og sosialantropolog. Han forteller om store forskjeller mellom de forskjellige delene av universitetet, men understreker at han uttaler seg på impresjonistisk grunnlag.

– Naturviterne og medisinerne er de klart mest internasjonalt orienterte, sier han.

Neumann mener samfunnsviterne er de mest hjemmekjære. Det får faglige konsekvenser.

– Miljøene blir ekstremt innadvendte, sier han.

I New York anbefaler Peder Anker alle sine studenter å dra til utlandet.

– Når vi ansetter folk på NYU legger vi stor vekt på at folk har vært ute og reist. Vi ansetter ikke professorer i noe som helst uten at de kan to eller tre språk flytende.

Magnus Lysberg • Skjalg Bøhmer Vold (foto)