; "<b>TVILER PÅ LØNNSOMHET:</b> -- Universitets- og høyskolesektoren eser ut, mens lite skjer i grunnskolen. Jeg savner dokumentasjon på at høyere utdanning er så forbasket lønnsomt for samfunnet som de påstår, sier økonomikommentator Elin Ørjasæter")
TVILER PÅ LØNNSOMHET: -- Universitets- og høyskolesektoren eser ut, mens lite skjer i grunnskolen. Jeg savner dokumentasjon på at høyere utdanning er så forbasket lønnsomt for samfunnet som de påstår, sier økonomikommentator Elin Ørjasæter
Tror utdanningsbobla sprekker
Ikke alle er enige i at jo mer, jo bedre burde være et mantra for høyere udanning. Nå tar flere til orde for kortere studieløp.
; "<b>CHARLOTTE ONSRUD,</b> 23, buisness-analytiker i XLN-telecom")
CHARLOTTE ONSRUD, 23, buisness-analytiker i XLN-telecom
; "<b>HENRIK J. HENRIKSEN,</b> 37, filmprodusent i Paradox")
HENRIK J. HENRIKSEN, 37, filmprodusent i Paradox
; "<b>MAGNUS MARSDAL,</b> 37, journalist og forfatter")
MAGNUS MARSDAL, 37, journalist og forfatter
«Folk i sin beste alder surrer rundt på Blindern når de kunne gjort en bedre jobb andre steder.» Elin Ørjasæter, E24-kommentator.
Stadig flere undersøkelser viser at bachelorstudenter får en dårlig mottakelse i arbeidslivet, og at det er mastergrader arbeidsgiverne vil ha. Da Universitas intervjuet Tora Aasland i november 2009, innrømmet hun også at man ennå ikke var kommet helt i mål med å gjøre bachelorgraden til en mer selvstendig, yrkesrettet grad.
Mange mener det nå er på høy tid å få bukt med mastergrads-hypen.
Trendy i USA
Leder av tenketanken Civita og tidligere utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet, er blant dem som mener at etterspørselen etter mastergrader i arbeidslivet kan bunne i et kunstig behov.
– I USA er det en økende tendens til at arbeidsgiverne etterspør folk med bachelorgrad. Man er mer opptatt av at man skal lære hele livet, og at man ikke er ferdig utstudert på skolebenken, sier hun.
Også redaktør i ukesavisen Ledelse, Magne Lerø, mener at flere bør komme seg tidligere ut i arbeidslivet.
– Når grunnutdanningene til lærere og sykepleiere stadig blir lenger, er det drevet fram av ønsket om høyere lønn for gruppen, ikke høyere kvalitet, sier han.
Lerø tar heller til orde for at man kan vende tilbake til akademia senere, da med mer erfaring på baken.
– Styrk heller grunnskolen
Elin Ørjasæter, kommentator og samfunnsgeograf, etterlyser denne uken en debatt om lønnsomheten i høyere utdanning i en kommentar for økonominettavisen E24.no.
– Universitets- og høyskolesektoren eser ut, mens lite skjer i grunnskolen. Jeg savner dokumentasjon på at høyere utdanning er så forbasket lønnsomt for samfunnet som de påstår, sier hun til Universitas.
– Man tar unge mennesker ut av produktivt arbeid, noe man ville ansett som en katastrofe om det handlet om folk litt oppe i åra. Folk i sin beste alder surrer rundt på Blindern når de kunne gjort en bedre jobb andre steder.
– Slutt å strebe
Clemet tror noe av bakgrunnen for at bachelorgraden er mindre ettertraktet på arbeidsmarkedet, kan være at gradssystemet ble endret relativt nylig.
– Det tar litt tid før en blir bevisst hva disse gradene betyr, sier hun.
– Et annet problem i Norge, er at man sentralt holder opp en lang universitetsutdannelse som selve gullkalven i utdanningssystemet. På den måten gir man et inntrykk av at andre utdanninger bare er bleke kopier.
– Er det noe man kunne gjort for å høyne bachelorgradens status?
– Jeg tror at hvis høyskolene og profesjonsutdanningene hadde konsentrert seg mer om å forbedre og profesjonalisere egen virksomhet, fremfor å strebe etter å bli universitet, ville det vært en fordel.
En skikkelig god profesjonsutdanning må være minst like verdifullt som å oppnå universitetsstatus, mener Clemet.
Staten tar regningen
Et vanlig argument til fordel for et høyt utdannelsesnivå, er at teknologiske endringer og økt kompleksitet krever avansert kompetanse. Det har Ørjasæter liten tro på.
– Studier viser at det som bedrer konkurransen med andre land, er at det brede laget av folket har høy kompetanse i matte, morsmål og engelsk. Har de det, klarer de å tilpasse seg et høyt innovasjonsnivå i arbeidslivet, sier hun.
Ørjasæter mener en viktig årsak til at mange overutdanner seg, er at den enkelte student ofte ikke taper på det økonomisk. Hun er likevel skeptisk til å innføre skolepenger i Norge.
– Problemet er at når noe er gratis, får man gjerne et overforbruk. Da synes jeg vi skal ha en plan. Hvilke studier er det egentlig samfunnet trenger?
Universitas vil komme tilbake til disse temaene i et intervju med utdanningsminister Tora Aasland i neste uke.
Charlotte Onsrud, 23, business-analytiker i XLN Telecom
Charlotte Onsrud skulle studere business ved et britisk universitet, men valgte ved en tilfeldighet å gå inn i en selgerjobb før studiestart. I dag, fire og et halvt år senere, er hun business-analytiker, og det uten å ha tilbrakt et sekund på en lesesal.
– I min jobb ser jeg egentlig ingen fordeler ved å ha studert, sier hun.
For Onsrud virker det som om litt av den samme tendensen går igjen i Storbritannia som i Norge – nemlig at så å si hvem som helst kan gå på universitetet.
– Selv er jeg en av bare tre i min avdeling som ikke har studert, og likevel tror alle at jeg har gått på universitetet, forteller hun.
Veien dit var langt fra opplagt for en som startet fra scratch. Men ved hjelp av grundig research, et titalls jobbsøknader og deltidskurs, kom Charlotte i mål.
– De store sjefene er imponerte over at hvordan jeg har utviklet meg i jobben, sier hun.
Hun tror det er metodene man bruker for å komme videre som teller.
– For hvem som helst kan jo få en utdannelse, legger hun til.
Henrik J. Henriksen, 37, filmprodusent i Paradox
Henrik J. Henriksen jobbet som kokk da han plutselig fikk smaken på noe annet.
– Jeg hadde appetitt på film, og begynte å jobbe på gølvet, forteller han.
Hans nåværende stilling som produsent og daglig leder i filmproduksjonsselskapet Paradox, er den tredje i rekken.
– Det er klart det kommer øyeblikk der jeg tenker det hadde vært deilig å ha hatt en master i business, så jeg ikke hadde trengt å finne opp kruttet hver gang. Samtidig er det veldig tilfredsstillende å klare noe helt på egen hånd, sier han.
Henriksen var så vidt innom psykologi, men fant ikke roen til akademiske studier.
– Det som er problemet med studier, er at du i en lang periode går og føler deg unyttig.
Når det gjelder ansettelser, er Henriksen også en handlingens mann. For ham er arbeidserfaring det som veier tyngst i søkerbunken.
– Jeg har aldri funnet helt samsvar mellom hva folk er utdannet til og hvem de er. Fire år på filmskole er ingen garanti for at du er flink. En dårlig barndom kan like gjerne være det som gjør deg til en god filmskaper.
Magnus Marsdal, 37, journalist og forfatter
For Magnus Marsdal, journalist og forfatter av FrP-koden og Kunnskapsbløffen, var null studiepoeng avlagt intet hinder for journalistkarrieren.
– Det holdt å ha peiling på politikk og telefonnumre, forteller han.
Å lese kunne han gjøre på fritiden, fri for statlig overoppsyn.
– Jeg har lest ganske mye typisk universitetslitteratur. Det er nok et litt undervurdert faktum at de bøkene finnes tilgjengelige, sier han.
Marsdal mener det vi kaller et kunnskapssamfunn like gjerne kan betegnes som et sertifikatsamfunn.
– Vi overproduserer folk med sertifikater, noe som fører til en deklassifisering av utdanningsgrader. Doktorgraden blir den nye masteren, mastergraden blir den nye bachelorgraden. Det blir som å klatre på en stige som synker nedover.
For å spare folk for skuffelser, foreslår Marsdal å snevre inn enkelte inntakskrav.
– På den ene siden er det et demokratisk prinsipp å gi flest mulig adgang til høyere utdanning. På den andre siden er det ikke nødvendigvis frigjørende å betale studielån på et fag man aldri egentlig har fått bruk for.
Tia Karlsen • Skjalg Bøhmer Vold (foto)Fakta
- I forrige utgave av Universitas gikk leder for Akademikerne, Knut Aarbakke, til angrep på sosiolog Ottar Brox’ utspill om overutdanning i Norge.
- Brox mener praksis ute i arbeidslivet langt på vei kan sikre den samme kompetansen som høyere utdanning.
- Aarbakke mener at vi ikke burde senke andelen med høyere utdanning i Norge.
Annonse
17 kommentarer
Ørjasæter mener en viktig årsak til at mange overutdanner seg, er at den enkelte student ofte ikke taper på det økonomisk.
Det er nonsens. Det lønner seg som regel ikke (rent økonomisk) å ta en lang akademisk utdanning. Norge er et av få vestlige land der utdanning ikke lønner seg. Selv om det ikke er skolepenger utgjør 10 år uten fast lønn noen millioner i tapte lønnsinntekter. Sammenlikner man med enkelte yrkesgrupper blant "arbeiderklassen" (les: overbetalte håndverkere) kommer disse betydelig bedre ut rent økonomisk.
”10 år uten fast lønn”? Den som tar en mastergrad bør klare å holde seg til 5 år uten annen lønn enn sommerjobber. Men ellers har du jo rett. Det lønner seg ikke økonomisk å ta annen høyere utdannelse enn juss, realfag og økonomi her til lands. Bedre å bli elektriker gratis på vgs eller skaffe seg såkalt ”fagbrev” i et eller annet.
Det tar ofte ca 10 år å fullføre et akademisk studieløp inkl. doktorgrad. Stadig flere tar doktorgrad, noen får riktignok lønn som PhD-kandidater, men mange velger også Dr.philos-varianten på egen bekostning. Selv en master bruker mange 6-7 år på å fullføre, og det utgjør flere millioner i tapte lønnsinntekter.
At utdanning ikke lønner seg økonomisk i Norge er et problem. Jeg synes det er trist at du bidrar til å legitimere denne skjevfordelingen ved å argumentere med progresjonen til de svakeste.
Det er så vidt jeg vet ikke særlig mange som ”velger” dr philos-varianten. Og phd-kandidatene får som du sier lønn.
Normert tid til en master er 5 år. Det holder i massevis for den som går inn for det.
Du kommer med en løs påstand om at jeg "bidrar til å legitimere denne skjevfordelingen ved å argumentere med progresjonen til de svakeste". Vennligst spesifiser. Hvem er de svakeste? Hvor er legitimeringen?
Phd vs dr.philos: Jeg har ikke statistikken men antar at antallet stipendiatstillinger er veldig begrenset i forhold til det totale antall disputaser pr. år. Noen tar selvsagt også sin phd i utlandet.
Normert tid for en master er 5 år. Bare halvparten (eller deromkring, avhengig av studium og universitet) klarer å fullføre en master rettidig. Mange (de fleste?) bruker 6-7 år. Årsakene til dette er like mange som individene det gjelder, og kan like gjerne vel så mye skyldes utdanningsinstitusjonen (byråkratiet, feilslått pedagogikk, late veiledere) som den enkelte student. Det samme gjelder selvsagt på phd-nivå. Ikke mange fullfører på normert tid.
Du kommer med en løs påstand om at jeg "bidrar til å legitimere denne skjevfordelingen ved å argumentere med progresjonen til de svakeste". Vennligst spesifiser. Hvem er de svakeste? Hvor er legitimeringen?
Med ”de svakeste” tenker jeg på de som ikke greier å bli ferdig på normert tid. Eller som etter å ha studert i 6-7 år ikke engang har noen grad.
Ellers mener jeg du ødelegger en viktig lønnsdebatt ved å vise til at studenter flest bruker mye lenger tid enn normert på utdanningene sine. Problemet i Norge er at høyere utdanning ikke verdsettes lønnsmessig punktum.
Uavhengig av antall studieår, så tjener du bedre som elektriker enn som masterutdannet saksbehandler i et direktorat. Jeg ser ingen grunn til at det skal være slik, gitt at saksbehandleren i alle tilfeller har brukt 5 år av livet sitt på høyere utdanning (med tilsvarende bortfall av arbeidsinntekt + opparbeidet studielån), mens elektrikeren har brukt 0.
Phd vs dr.philos: Jeg har ikke statistikken men antar at antallet stipendiatstillinger er veldig begrenset i forhold til det totale antall disputaser pr. år. Noen tar selvsagt også sin phd i utlandet.
Svært mange stipendiater fullfører aldri løpet sitt. Derfor blir det et misforhold mellom de som starter og de som slutter. Men uten å ha tall å vise til, mener jeg dr philos-folkene utgjør et ekstremt mindretall i dag.
Normert tid for en master er 5 år. Bare halvparten (eller deromkring, avhengig av studium og universitet) klarer å fullføre en master rettidig. Mange (de fleste?) bruker 6-7 år. Årsakene til dette er like mange som individene det gjelder, og kan like gjerne vel så mye skyldes utdanningsinstitusjonen (byråkratiet, feilslått pedagogikk, late veiledere) som den enkelte student. Det samme gjelder selvsagt på phd-nivå. Ikke mange fullfører på normert tid.
Tull med byråkrati, veiledertrøbbel etc kan kanskje forklare at noen går et halvt år over normert tid på master. Men ikke to år.
Først litt statistikk, som viser at under halvparten det siste tiåret har forsvart phd-graden. Resten (dvs majoriteten) er/har vært dr.philos og "andre".
Som du selv skriver: "Svært mange stipendiater fullfører aldri løpet sitt." Det samme gjelder nok også både på Bachelor og Master-nivå (og ikke glem at mange er forsinket også på BA-nivå).
Jeg er på ingen måte enig i din definisjon av "de svakeste" som "de som ikke greier å bli ferdig på normert tid."
Det er fullt mulig, spesielt i et dysfunksjonelt system som UiO, å være "best" og ikke fullføre på normert tid. Det tar som regel tid å skrive en god avhandling, ofte lenger tid enn det utdanningsbyråkratene setter pris på (eller forstår).
Jeg er heller ikke enig i at jeg
ødelegger en viktig lønnsdebatt ved å vise til at studenter flest bruker mye lenger tid enn normert på utdanningene sine. Problemet i Norge er at høyere utdanning ikke verdsettes lønnsmessig punktum.
Var det dette du innledningsvis mente med "legitimering"? Det er et faktum at studenter flest (eller i alle fall en meget stor minoritet) ikke fullfører på normert tid. Dette kan som sagt ha mange årsaker, og faglig "svakhet" er nok bare i sjeldne tilfeller en av dem. Det å ikke fullføre på normert tid medfører naturligvis at studiene blir dyrere, og dermed at personer med lange akademiske utdannelsesløp kommer enda dårligere ut økonomisk i forhold til andre yrkesgrupper. Dette er ikke noe undertegnede ønsker; det er et faktum (dvs en del av virkeligheten) som det er vanskelig å unnlate å nevne for å forstå sentrale årsakssammenhenger. Hvorfor høyere utdanning i Norge ikke verdsettes kan ha noe å gjøre med at det er gått inflasjon i høyere utdanning, som Ørjasæter peker på. Utdanning er en lett tilgjengelig ressurs, og dermed blir den også mindre verdt på arbeidsmarkedet.
Uavhengig av antall studieår, så tjener du bedre som elektriker enn som masterutdannet saksbehandler i et direktorat. Jeg ser ingen grunn til at det skal være slik, gitt at saksbehandleren i alle tilfeller har brukt 5 år av livet sitt på høyere utdanning (med tilsvarende bortfall av arbeidsinntekt + opparbeidet studielån), mens elektrikeren har brukt 0.
Det ligger ingen rettferdighet i dette. Det er arbeidsmarkedet som "ruler" (tilbud-etterspørsel). Norge har få "håndverkere", og de som finnes blir dermed overbetalt. Timelønner på 500 NOK er ikke lenger noen sjeldenhet hos "arbeiderklassen".
Tull med byråkrati, veiledertrøbbel etc kan kanskje forklare at noen går et halvt år over normert tid på master. Men ikke to år.
Det beror på hvilket nivå i systemet man befinner seg. Generaliseringer blir vanskelige, da folk er forskjellige og har ulike problemer og interesser over en periode på 5-10 år. Jeg kan forsikre deg om at det tar tid - ikke sjelden flere år - å skrive en god avhandling som holder mål på internasjonalt nivå, ofte på engelsk, helst perfekt engelsk.
Jeg kan forsikre deg om at det tar tid - ikke sjelden flere år - å skrive en god avhandling som holder mål på internasjonalt nivå, ofte på engelsk, helst perfekt engelsk.
Den som går flere år på overtid for å skrive oppgaven sin på engelsk, burde trolig skrive på norsk. Dersom målet er internasjonal anerkjennelse, må nok vedkommende også greie å produsere avhandlingen sin innen rimelig tid. Slike ting teller også i akademia, vet du. Blir nok ikke mange stipender på den som bruker dobbelt så lang tid som andre.
Vitenskap/forskning - som mange vil mene er (eller bør være) hovedvirksomheten ved et universitet - er pr. definisjon en internasjonal virksomhet der engelsk pr idag er lingua franca. Hva er "rimelig tid" for å produsere et kvalitetsarbeid? Hvor lang tid tar det å skrive en god bok, en god artikkel der det sies noe genuint nytt? Har du en mal for det?
Slike ting teller også i akademia, vet du. Blir nok ikke mange stipender på den som bruker dobbelt så lang tid som andre.
Dersom man anlegger et byråkratisk-pragmatisk perspektiv blir stoppeklokka utvilsomt viktig. Men et slikt perspektiv har ingenting med kvalitetssikring å gjøre. Vitenskap uten kvalitetssikring er samlebåndsvare uten verdi. Da kan vi virkelig snakke om inflasjon og "lønnsdebatt". Spør en vilken som helst numismatiker.
Hva er "rimelig tid" for å produsere et kvalitetsarbeid? Hvor lang tid tar det å skrive en god bok, en god artikkel der det sies noe genuint nytt? Har du en mal for det?
Jeg sitter ikke med noen mal. Men jeg vet at den som ikke publiserer, kan se langt etter fast ansettelse, professoropprykk eller hva det måtte være. Det har fint lite med byråkrati å gjøre, og mer med hvilke forskere det er hensiktsmessig å satse på.
Dessuten trodde jeg vi diskuterte masteroppgaver her. Masteroppgaver er skrevet av studenter – ikke forskere – og det hele handler mer om at man skal lære seg litt om det å bedrive forskning, enn at produktet faktisk skal være banebrytende forskning. Nå vet jeg ikke hvor langt du er kommet i studieløpet selv, men jeg antar at du ikke er ferdig med master. Fra min egen tid på master husker jeg hvor stort og viktig det hele føltes. Nå ser jeg på masterstudenter som småunger :-)
Men jeg vet at den som ikke publiserer, kan se langt etter fast ansettelse, professoropprykk eller hva det måtte være.
Det er med respekt å melde nonsens. De fleste vitenskapelige ansatte i det norske systemet - inkl. UiO, inkl. professorater - har få publikasjoner å vise til. Det er tydelig at du aldri har søkt på en stilling i norsk akademia.
Det har fint lite med byråkrati å gjøre, og mer med hvilke forskere det er hensiktsmessig å satse på.
Nonsens. Alle disse retningslinjene du har forlest deg på (og som ikke fungerer i virkeligheten) er utformet av universitetsbyråkratiene. Hvem det er "hensiktsmesssig å satse på" har uendelig mye mer å gjøre med (makt-)nettverk enn med vitenskapelige meritter å gjøre.
Dessuten trodde jeg vi diskuterte masteroppgaver her.
Ingenting i denne debatten (eller artikkelen over) indikerer et så begrenset fokus. Tema er vel høyere utdanning generelt og om dette er samfunnsnyttig, lønnsomt og/eller inflasjonspreget.
Masteroppgaver er skrevet av studenter – ikke forskere – og det hele handler mer om at man skal lære seg litt om det å bedrive forskning, enn at produktet faktisk skal være banebrytende forskning.
Det er korrekt at en masteroppgave - i motsetning til en doktoravhandling - ikke behøver å være spesielt innovativ eller banebrytende. Den har dog en pedagogisk funksjon som en del av en potensiell forskerutdanning, og da bør fokus på kvalitet være overordnet stoppeklokka.
Nå vet jeg ikke hvor langt du er kommet i studieløpet selv, men jeg antar at du ikke er ferdig med master.
Du antar visst i hytt og pine, du. Jeg er for tiden post.doc.
Fra min egen tid på master husker jeg hvor stort og viktig det hele føltes. Nå ser jeg på masterstudenter som småunger :-)
Er det lov å spørre på hvilket nivå du befinner deg, da?
Ser ut som den har sprukket allerede. Ellers hadde ikke temaet plutselig blitt satt på dagsorden.
Fra min egen tid på master husker jeg hvor stort og viktig det hele føltes. Nå ser jeg på masterstudenter som småunger :-)
Du kaller voksne folk som gjør et selvstendig vitenskapelig arbeid" småunger"? Er du fullstendig hjernedød? Nivået på dette er høyt i de fleste tilfeller, men det er selvsagt ikke banebrytende forskning.
Har nett-trollene inntatt Universitas sine debatter?
Det er med respekt å melde nonsens. De fleste vitenskapelige ansatte i det norske systemet - inkl. UiO, inkl. professorater - har få publikasjoner å vise til.
Det er mulig de relativt sett har ”få” publikasjoner å vise til. Men du kan ikke påstå at publikasjoner ikke vektlegges ved ansettelser eller opprykk her ved UiO. Da er det du, og ikke jeg som har dårlig oversikt.
Du kaller voksne folk som gjør et selvstendig vitenskapelig arbeid" småunger"? Er du fullstendig hjernedød? Nivået på dette er høyt i de fleste tilfeller, men det er selvsagt ikke banebrytende forskning. Har nett-trollene inntatt Universitas sine debatter?
Har aldri tidligere blitt kalt et nett-troll :-( Jeg mener ikke at hvem som helst kan produsere en god masteroppgave. Eller en dårlig masteroppgave, for den del. Men for alle oss som en gang i tiden har levert en masteroppgave, og som senere har bevegd oss ut i arbeidslivet, så blir det hele ikke så stort lenger.
Men du kan ikke påstå at publikasjoner ikke vektlegges ved ansettelser eller opprykk her ved UiO. Da er det du, og ikke jeg som har dårlig oversikt.
Jeg kan utmerket påstå at publikasjoner ikke er det som tillegges avgjørende vekt ved ansettelser eller opprykk ved UiO, ja. Dette er allment kjent for personer som har innsidekunnskap om og erfaring fra UiO-systemet (og forsåvidt det norske systemet i sin alminnelighet). Dette er ikke noe jeg tror, det er noe jeg og mange, mange andre vet. Også de som har blitt ansatt eller fått opprykk vet dette, og har naturligvis en egeninteresse i å fortie, ignorere eller benekte det. UiO er så langt fra et meritokrati som det er mulig å komme.
Men for alle oss som en gang i tiden har levert en masteroppgave, og som senere har bevegd oss ut i arbeidslivet, så blir det hele ikke så stort lenger.
Jeg antar at du jobber i byråkratiet etter endt utdanning, og at du aldri har søkt på en akademisk stilling. Dersom du hadde gjort det, ville ikke noe av det jeg har skrevet her vært "åpenbaringer" eller "sjokkerende" nyheter. Ved UiO er det til og med mulig å bli både amanuensis og professor uten doktorgrad. Antall publikasjoner (for ikke å snakke om kvalitet) kommer veldig langt ned på listen over ting som er viktige for å bli ansatt eller få opprykk. Det er nettverk, nettverk, nettverk som gjelder. Som oftest er det hele avgjort lenge for stillingen blir utlyst.
