Jeg skulle opereres. Ikke hvor som helst, men i øynene. Jeg skulle frivillig legge meg ned med åpne øyne og stirre inn i en laserstråle. Den skulle brenne hornhinnene mine, brenne vekk nærsyntheten. Det kan høres sprøtt ut å ville betale 30 tusinger for å svi seg selv, men dårlig syn hadde gjort meg desperat.

Det var en tid da briller absolutt ikke var på mote. Hennes & Mauritz solgte ikke moteriktige briller uten styrke. Gapet mellom bebrillete idoler som Buddy Holly og Espen Graff var stort.

Brillene mine var de tykkeste blant de fem bebrillede nerdene i klassen. De gjorde ikke øynene mine større, slik langsynte ofte ble karikert i Pyton–bladene. De gjorde øynene min små, veldig små.

Det var greit å ikke representere Demi Moores skjønnhetsideal på skolen, men det var ikke greit å ha svømming uten briller. Folk som aldri har hatt minus ni på begge øyne, forstå ikke hvor redd en stakker kan være når hun står på tremeteren. Hun aner ikke hva som er under henne. De sier det er vann, men hun ser det ikke. Hun må bare tro det. De sier hun skal vende ansiktet ned mot det som kanskje er vann. Det ender med at hun går ned stigen igjen til gymlærerens forargelse og klassens latter.

Bedre ble det ikke når hun skulle svømme, hele tiden noen som dyttet i henne. Hun kunne ikke ta igjen, hun så ikke hvem det var. Engang tok hun hevn. Engang kjente hun igjen latteren på ham som dro i badedrakten hennes. Hun svømte under vann, myste etter den røde badebuksen han hadde på seg. Fant den. Dro, sloss med bena, dro hardt. Hun vant. Kom seg opp til overflaten med badebuksen i hånden, lo. Hylte, det var ikke ham. Hun sto foran en fremmed gutt med badebuksen hans i hånden. Latter.

Jeg så denne gutten igjen på en fest for en tid tilbake. Ante ikke at det var han før ham sa det. Jeg fulgte etter deg den dagen, sa han. Du hadde briller, det forklarte mye. Vi pratet lenge. Du var søt med briller, sa han. Hvorfor har du ikke det lenger?

Jeg møtte ikke opp på operasjonsdagen. Fikk en solid regning i posten fra en fornærmet øyelege. Det er så rart med det en er vant til.