For et par uker siden tok jeg samboeren min og kjæresten hans på fersken i en mildt sagt kvalmende samtale. De satt oppå hverandre og gnuret, og hadde en dialog jeg aldri hadde hørt maken til.

– Pskal du være med på pseven eleven og sløpe gåtteji?, sa hun med lespende babystemme.

– Vil du ha sjæliheter og sjeks, sa han klissete, uten å ane at de var oppdaget.

Til tross for sin myke fremtoning og vennligsinnede mening, traff ordene meg som en våt klut i trynet. Her var plutselig bestevenn og tøff fotballmann redusert til en småpedofil, klissete... Portveien–2–fetisjist! Dette var ekkelt. Og definitivt ikke for mine ører. Men det fortjente sine reaksjoner, og derfor ble det kalt inn til husmøte for kollektivets tre medlemmer.

Om møtet kan jeg fortelle at det gikk hett for seg. Taktikken, «angrep er beste forsvar» ble flittig brukt, og kort tid etter beskyldningen fikk min gode venn inn en innertier, da han kunne dokumentere at min samboer nummer to hadde feilsendt han en tekstmelding undertegnet «dinsin». SMS–en ble sendt rundt bordet til inspeksjon, akkompagnert av rå latter fra to og rødming hos en tredje.

Opptrinnet begynte på mange måter å bli stygt, og jeg ante faren da mine to samboere satte blikkene i meg. Resten er historie. Motvillig måtte jeg gå med på å ha brukt ulike dyrebetegnelser, som pusekatt, kitten, lille kanin, samt flere andre variasjoner over navnet på kjæresten min, kombinert med ordet pus. Det var visst heller ikke fritt for litt høyere toneleie.

Nå har jeg skjønt at dette kanskje ikke er så mye å skamme seg over. Det kan virke som alle har sitt private kjærestespråk, men det er bare de færreste som tør å snakke høyt om det. Kanskje fordommene skyldes folks negative innstilling. Det blir jo litt som med prompen. Andres kan være ganske kvalmende, mens egne er helt ok.

For noen dager siden hadde kjæresten min og hennes studievenninner en åpen samtale om temaet. I konkurranse med blant annet Hot love, Supermann og Kosegutt, ble undertegnedes navn kåret til det beste. Jeg heter nemlig: