Norges mest troverdige medium er uten tvil melkekartongen. For å forklare hvor all denne herlige troverdigheten kommer fra, må vi se på innholdet. Og ganske riktig – det er melk. Hvit, uskyldsren melk. Drikker vi melk, tar vi del i det diende barnets uskyld. Du vokser og blir sterk om du drikker denne lindrende drikken. Renheten garanterer for moralsk styrke.

Alt dette forstår vi intuitivt. Så skjer det noe magisk: Melken låner sin troverdighet og renhet bort til kartongen den er tappet i. Og da blir det kraftigere enn kefir når teksten på melkekartongen kan fortelle oss hvor utrolig sunt og deilig melk er, noe vi i utgangspunktet vet. At det i tillegg står på melkekartongen, gir oss bare en bekreftelse på at teksten på melkekartongen er til å stole på. Vips, så ser vi at et troverdig medium – melkekartong–mediet – anerkjenner melkens fortreffelighet. Og vi har slik fått en evig tautologisk runddans.

Melkekartong–mediet brukes først og fremst til å selge enda mer melk. Dessuten blir vi fortalt at det finnes et Tine–produkt for ethvert temperament, enhver årstid. Kald milkshake om sommeren, varm kakao med krem om vinteren.

Øvrige Tine–produkter som omtales av melkekartong–mediet får også på magisk vis låne melkens livgivende og rensende egenskaper. Melkedrikking er et nasjonalt anliggende. Melken forener oss – vi homogeniseres.

Melkedrikkerne er selvsagt hjelpeløse og ukritiske mottakere av de lumske og fordreiende melkemytene som melkekartong–mediet målbærer. Visst er det sant at melk kan være godt, men det er ikke mindre sant at melken er et næringsmiddel fremstilt for enorm profitt.

Melken er et fløyelsmykt, uskyldshvitt slør som det forferdelig onde, kapitalistiske, spedbarnspisende borgerskapet draperer seg med, slik at de kan utsuge oss vergeløse myteforbrukere.