Den japanske ninjakonkurransen i Kogagun er ferdig for i år. Etter ni dagers kappestrid i grener som "Klatring og løp på murer" og "Kast med shurikenkniver" kunne vinneren på tirsdag innkassere førstepremien: En tur til Guam. Alt dette vet jeg fordi jeg leste avisen i helgen, og da synes jeg ikke godt jeg kan glemme det med en gang. Min bestemor er et forbilde i så måte: Hun får dårlig samvittighet hvis hun ikke leser alt som står i avisen. Hun har, tross alt, frivillig valgt å abonnere, med alt det innebærer: Det koster penger. Det går med mange trær. Og mange arbeidstimer for folk som er ansatte i avisen – de sitter ikke langt utover ettermiddagen og skriver for at hun skal brenne artiklene deres i peisen uten å ha lest dem, har bestemoren min påpekt.

Dermed: "I likhet med virkelige ninjaer har konkurrentene lov til å slå ned motstanderen eller sette dem under psykologisk press for å komme videre." Dette bør man ta inn over seg, særlig hvis man er en av dem som jobber med reality–tv. Mange lurer på hvorfor Robinson–ekspedisjonen er så helvetes kjedelig, hvorfor Villa Medusa er enda kjedeligere og hvorfor Baren er så sykt, sykt kjedelig at jeg aldri har sett det. Årsaken er ikke at liksom–virkelighet nødvendigvis er dårlig underholdning. Det er bare dårlig underholdning hvis deltakerne må holde seg til å sette motstanderen under psykologisk press. Som avisen kunne fortelle i helgen, har arrangørene av ninjakonkurransen forstått at psykologisk press bare utgjør 50 prosent av et vellykket show. Folk må også oppfordres til å slå ned motstanderen. Man kunne slått ned hun kjipe, hva heter hun, hun som er prosjektleder i Stabburet, eller man kunne kastet én av syv typer shurikenkniver på noen av dem som bor i Villa Medusa. Eller på dem som, gud hjelpe meg, snart skal kjede seg for én million kroner i Big Brother på TVNorge.

Når det kommer til premieringen, bør for øvrig arrangørene av Ninja–konkurransen ta inn over seg kunnskapen de får fra å lese om ting som hender her hos oss. Jeg synes ikke en tur til Guam er så mye å rope hurra for. Ikke når man allerede er i Kogagun, mener jeg.