«Så vi løper om kapp»: Enkeltlåter forkledd som album

Me and the Julios har i løpet av snart fire år sluppet to EP-er og en rekke singler. De har vist seg å være dyktige pop-snekkere og levert gode låter, derfor er det ikke lite å forvente av deres første fulle album «Så vi løper om kapp».

Å lage album er balansekunst, og det er en hårfin grense mellom et fullverdig album og bare en samling med låter. Det er lettere å treffe bra med en EP når det bare er 3-4 låter som skal med. Å lage album skaper mer frihet til utforsking og gjør slik at de kan lage instrumentalen «Hamskifte» som fungerer som en ren overgang til singelen «Mannen i elven». Dette bidrar til å gjøre albumet til en helhet. De har også fått prøve seg på rap, og har med seg Tromsø-rapperen Viljar Broks på låta «Nye klær», som er en av de beste låtene på albumet. I det fengende refrenget får vokalist Pia Alette Pedersen virkelig vist frem sin flotte stemme, som er noe av det aller beste med Me and the Julios.

Hvor låter som «Dobbeltmoral», «Hjemfengsel» og «Astronaut» er høydepunkter som viser til upåklagelig gitarspill, flotte vokalharmonier og stilfulle refreng, har vi i andre enden av skalaen «Bare biologi», som krampeaktig benytter seg av feedback-støy i et forsøk på å være eksperimentell. Resultatet ender opp med å bli masete. «Fack, her er jeg» og «Norsk på fest» er for så vidt kule låter, men de passer ikke helt inn i helheten som albumet ellers forsøker seg på. Begge låtene har forsøksvise tunge gitarriff og seige takter, noe som ikke passer inn med de mer rene poplåtene på albumet. Det hadde fungert bra som en egen EP, men her føles det som at bandet tenker «låt er låt».

[Løp, gutter! Jentene kommer!](1)

Me and the Julios beviser seg fortsatt som dyktige låtsnekkere og gjør mye bra også på «Så løper vi om kapp». Dessverre virker det som albumformatet er et litt for stort steg for dem.