Kristian Gundersens nådeløse oppgjør

I det Universitas ankommer kontoret får den formidlingsglade professor Kristian Gundersen en telefon fra en journalist. Gundersen tar opp røret og lener seg tilbake i stolen, plasserer beina på bordet og forklarer med autoritet om muskelfunksjon og trening. Noen minutter senere legger han på:

– Det var New Scientist som ringte. Det er jo hyggelig, sier han.

Men det er ikke bare i internasjonale tidsskrift Gundersen stemme gjør seg gjeldene. Debatter utenfor hans eget fagområdet, biologi, hindrer ham ikke fra å si sin mening. Det gjør det sjeldent.

For studenter er han kanskje best kjent som en tydelig debattstemme i akademia så vel som samfunnet. Biologen har vært en profilert meningsleverandør innenfor temaer som strekker seg fra politisk korrekthet og nikab-forbud til ansatt-ordning av rektor på universitetet.

Kristian Gundersen: – Når jeg hører ordet «tydelig ledelse» på universitetet avsikrer jeg min pistol

Angriper kjønnskvotering

– Jeg har alltid vært i mot kjønnskvotering. For eksempel å kjønnskvotere klassiske filosofer blir meningsløst. Jeg vet ikke jeg, men hvor mange kvinnelige filosofer er det som kan måle seg med Aristoteles, liksom? sier han.

Debatten har rast om kjønnskvotering i høst. For kort stund siden fortalte fagansvarlig på Exphil, Arne Strand, til Universitas at det ville bli nedsatt en komite som skal jobbe med utformingen av en revidert pensumliste som sannsynligvis vil være klar fra og med høsten 2018. Komiteen vil blant annet fokusere på kjønnsbalansen blant forfattere – noe Gundersen er uenig i.

Gundersen mener en kjønnskvotering løper risikoen å fjerne mer kompetente, mannlige filosofer.

– Hvis man skal være bekymret for kjønnsbalanse fremover så må det jo være at det er for få menn. Det er færre menn som studerer og som gjennomfører studiet, sier han.

Evig meningsmitraljøse: – Forskningsrådet vil gi penger til den forskningen de kan kontrollere

– Hvorfor mener du at folk ikke er opptatt av at gutter gjør det dårligere enn jenter på skolen og universitetet?

– Det er gammel vane. Vi har hatt dominerende kjønnsforskningsmiljøer som ikke klarer å snu på flisa. De føler at kvinner har vært diskriminert bestandig og det har de kanskje også. Men vi må tilpasse oss en ny virkelighet, i hvert fall innenfor akademia der kjønnsbalansen nå er omvendt. Jeg synes det er rart at disse miljøene ikke har tatt på alvor den dramatiske utviklingen vi har hatt i skolen, som jo er rekrutteringsgrunnlaget for universitetene.

Rektorkandidat Gundersen: Stemte for kopiavgift og økt privatistgebyr

Vrøvlete kjønnsforskning

Gundersen mener kjønnsforskningen i for stor grad er farget av det han kaller post-modernisme – en filosofisk retning som var populær på 1980-tallet. Biologen mener post-modernismen har et ekstremt syn på kunnskapens subjektivitet – at det ikke finnes noen egentlig virkelighet.

– Jeg synes post-modernismen har vært noe av det mest uheldige i moderne akademisk historie og har ført til en masse forvrøvlet forskning som egentlig er politikk, særlig innen kjønnsforskning. Det er greit at man er for likestilling, men hvis det ikke er forskning skal man ikke kalle det for forskning, men politikk. Men det har altså etterlatt oss med fagfeltet kjønnsforskning, som inneholder mye vrøvl.

Fikk du med deg denne? Kritiserer «strategisk tåketale»

Irriterende korrekthet

Å sette likhetstegn mellom politikk og kjønnsforskning kan virke provoserende på mange. Å provosere er imidlertid ikke noe Gundersen frykter. Et begrep som har vært på mange sine lepper de siste årene er «politisk korrekthet». Begrepet ble først brukt i USA på 1990-tallet om venstresidens innflytelse på amerikanske campuser – enkelte ting var rett og slett ikke lov til å si, mente høyresiden da. I dag blir begrepet som regel brukt for å beskrive meningssensur.

Gundersen er en uttalt motstander mot det han mener er politisk korrekthet i akademia. Som et eksempel trekker han frem en forskningsartikkel som argumenterte for at kolonialismen likevel ikke hadde vært så skadelig for den tredje verden, for og så bli trukket tilbake.

– Jeg har ikke vært inne og sett på kvaliteten i artikkelen eller substansen i et slikt utsagn, men det er ikke noe illegitimt standpunkt man kan sensurere, slår han fast.

Artikkelen Gundersen referer til er skrevet av professor i statsvitenskap ved University of Portland i Oregon, Bruce Gilley. I «The Case For Colonialism» argumenterer han for at vi må endre synet på kolonialismen: «De siste 100 årene har vestlig kolonialisme hatt et dårlig rykte. Det er på høy tid å stille spørsmål ved dette synet.»

Artikkelen ble senere trukket tilbake etter en rekke drapstrusler mot forfatteren av artikkelen. I spalten «Uviten» har også forsker ved Frischsenteret Simen Gaure uttalt seg kritisk til det han kaller for en «lynsjemobb».

Et forbud mot visse former for ytringer, mener Gundersen er farlig.

– Jeg synes også det er helt feil å forby ekstreme ytringer slik som Holocaust-fornektelse. Når folk begynner å forby ytringer kan folk begynne å lure på om det er noe i det.

Han mener dagens rettspraksis er så restriktiv at man like gjerne kunne oppheve forbud.

– Det er åpenbart at jeg ikke er holocaust-fornekter, men vi kan ikke bruke politiet og straffelov på ytringer om noe skjedde eller ikke.

Mot nikab-forbud

Den fjerde oktober publiserte 35 professorer, forskere og universitetslektorer fra flere av landets universiteter et brev der de tok til orde for et forbud mot det heldekkende plagget.

Gundersen var sterkt kritisk til brevet og skrev blant annet i kommentarfeltet «vi som en liberal institusjon kan ikke begynne å bry oss med hvordan folk kler seg. Og om noen kommer med slør da? Skal vi ringe politiet?»

– Jeg er enig med at nikab er et fremmedelement i det norske samfunnet. Men vi av alle, som samfunnets frieste institusjon, kan ikke forby dette. Hvis de vil gå rundt som spøkelseskladden og drive misjonering for islam eller hva de nå gjør, må de få lov til det. Gundersen stusser ved en del av navnene på oppropet.

– Jeg har stor respekt for flere kolleger som har undertegnet oppropet, men jeg synes argumentene virker søkte og har vanskelig for å forstå at

bruk av nikab representerer noe aktuelt praktisk problem.

Krangel med professor Gunn Enli: – Det er som å si at slaveri er frihet

«New Public Management»

Gundersens sterke tro på universitetet som en fri bastion i samfunnet kommer også til syne gjennom den fundamentalistiske mostanden mot «New Public Management» (NPM).

NPM er en betegnelse på en reformbølge som siden 1980-tallet har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor.

Han er spesielt bekymret over påvirkningen NPM har på norske universiteter.

– Vi ser dette i annen statlig sektor også, som sykehus, der fagfolkene skyves ut og det er uendeligheter av ledelseshierarki, «bullshitjobber», strategisk planlegging og hva det nå er. Men jeg tror skadevirkningene er ekstra store på et universitet som i utgangspunktet skal være et fritt sted. Men det er det ikke lenger, og det er NPM i et nøtteskall.

Gundersen mener byråkratisering og tung politisk styring er med å fjerne det aller viktigste grunnlaget for universitetene: frihet.

– Jeg er ikke optimistisk og har ikke sett tegn på at man er i ferd med å endre dette. I gamle dager hadde vi aldri mer enn to rektorer, men i sist rektorvalg fikk vi hjelpe meg fire rektorer, hvorav .. ehm ja. Det er nok å si om det tror jeg.

– Føler du universitetenes frihet har gått tapt?

– Absolutt. Det er ingen tegn på at ting blir bedre, og jeg tror det kan gå tapt nå.

FrP i akademia: – Noen partier juger mer enn andre

En skjult agenda

Selv om han ser mørkt på universitetenes frihet ser han håp for samfunnet i sin helhet.

– Vi har nettopp fått en diskusjon rundt dette såkalte post-fakta-samfunnet og det er har kommet en reaksjon på det. Slik sett går det jo i riktig retning.

Han er likevel riktig bekymret for at styringsreformer, pengestrømmer, flere ledere, sterkere styring og mindre frie midler truer universitetene.

– Det er en trussel som ikke er spesielt ny, men det er ikke noe tegn på

at den blir mindre. Jeg tror vi er i ferd med å ødelegge universitetene slik vi kjenner dem. De som står bak ødeleggelsen må fortelle hva de vil.

– Hva tror du «de» ønsker seg?

– Jeg tror ikke de kan nok om hvordan universitetene virker. Men jeg tror at de ønsker seg et universitet som tjener kommersielle og politiske interesser, og det er ikke vår oppgave. Satt på spissen kan du si at vår oppgave ikke er å tjene samfunnet, men sannheten.