HF-gutten svarer: Vi glemmer ikke. Vi tilgir ikke. Forvent oss.

Chære Runa Fjellangière,

For hjertet er livet enkelt. For meg, derimot – knapt! Det synes nemlig å være min skjebne å ukentlig – sågar daglig – skoldes med det skrevne ord. Du kaller meg HF-gutten. Bare fordi jeg røyker Tiedemanns Rød 3 selv om jeg begynte å røyke i fjor. Bare fordi jeg går med én ullgenser over en annen, mindre ullgenser. Bare fordi jeg gråter hver kveld fordi jeg er født for sent til å være med i Profil-kretsen. Bare fordi jeg har en Dag Solstad-button på tweedjakka mi og en blogg hvor jeg publiserer romanutkast med titler som Murermester Franks elleve opptegnselser fra St.Hanshaugen.

For å sitere Joseph Nye Welch: At long last, have you left no sense of decency? Og for å videre sitere favorittbandet mitt, The Smiths: Jeg er et menneske og jeg trenger å bli elsket, akkurat som alle andre gjør. For det er det jeg er, Frk. Fjellangière: Et menneske. Hvis du stikker meg, blør jeg ikke? Hvis du kiler meg, ler jeg ikke? Hvis du sier en liten, ubetydelig faktafeil, kremter jeg ikke demonstrativt og sier «Faktisk,...»?

Da jeg var 14 dro faren min til butikken for å kjøpe rullings og ullgenser (til meg.) Han kom aldri tilbake. Siden det har det bare vært Knausgård og meg. Vi har trasket rundt i øvre middelklasse, helt mutters alene. Dette har vært min kamp, og den har forberedt meg på dette. Abraham Lincoln sa en gang: It is a sin to be silent when it is your duty to protest. Derfor sier jeg: HF-gutter i alle land, foren eder! HF-gutten vil ikke la seg fortie. Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: Hva skal jeg kjempe med? Hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: Kontekstløs namedropping og digresjoner ingen bryr seg om. Vi skal kjempe til den bitre slutt. På seminarene. På forelesningene. På alle røykehjørner på alle campuser (forresten, er du klar over hvor mye mindre skadelig det er å vape?) Vi er HF-guttene. Vi glemmer ikke. Vi tilgir ikke. Forvent oss.

Med høyaktelse,

Oleander Nataniel Grünkel-Bolle