Eili Harboe: Norges nye stjerne på filmhimmelen

– Jeg har jo bodd her i to år, men jeg roter fortsatt litt når jeg går rundt i byen.

Eili Harboe nøler litt før hun finner ut hvilken vei som vil føre henne raskest til Grønland. Hun går med kvikke steg, selv etter en lang dag på jobb i barnehagen. Egentlig pleier hun å avslutte arbeidsdagen med en tur til Tøyenbadet for å svømme. Men som bachelorstudent i engelsk, skuespiller og med en 80 prosent stilling i barnehage, er det derimot ikke alltid tiden strekker til.

På de travleste dagene prøver hun å få tid til å gå en lengre tur i stedet. Helst i turterrenget utenfor hjembyen Stavanger. Hun savner skogen og fjellene. I hennes nye hjem i Oslo blir det en gåtur i byen i stedet, men helst i de mest rolige sidegatene.

Eili plukker ut grønnsaker fra hyllene i en av dagligvarebutikkene på Grønland.

Når hun nærmer seg Brugata og trikken som går til Torshov, er det ikke snakk om å sette seg på den og la armene få slippe den tunge vekten av handleposene. Eller, med mindre Universitas vil? Vi går.

Stavangerjenta er bare 22 år gammel, men hun har for lengst rukket å vokse ut av Dr. Martens skoa og de altfor store herreskjortene som gjorde at hun skilte seg ut fra jentene med J. Lindeberg-gensere på ungdomsskolen i oljebyen. Hun innså raskt at hun aldri kom til å bli som dem, men brydde seg lite.

– Jeg bare «fock det»

Og det kunne hun gjøre; drite i det. Hun hadde heldigvis en gjeng med gode venner, og de støttet hverandre gjennom alle de tre årene.

I høst er hun å se på filmlerretet som hovedrollen i Joachim Triers nye film Thelma. Tross sin unge alder har 22-åringen allerede en imponerende CV med sju filmer på sju år. Etter innspillingen av Thelma var Trier full av lovord om Eili, og produsent Thomas Robsahm kalte henne en kommende internasjonal stjerne.

I filmen møter vi vestlandsjenta Thelma som flytter til Oslo for å studere. Troen er hennes store dilemma, og når hun blir tiltrukket av en jente, opplever hun en stor, indre konflikt. Dette er følelser hun i begynnelsen ikke ønsker å identifisere seg med. Å spille en rolle som tar et slikt opprør, synes Eili var vanskelig.

– Det har også vært utfordrende å spille ut de supernaturlige elementene filmen inneholder. Det er så fjernt å tenke over hvordan jeg hadde reagert hvis noe lignende hadde skjedd med meg, forteller hun.

Syv år tidligere startet det som skulle bli begynnelsen på skuespillerkarrieren.

Eili var 16 år og dro på audition til filmen «Kompani Orheim». Hun fikk rollen som «Irene», kjæresten til Rolf Kristian Larsen, som spiller Tore Renbergs kjente karakter «Jarle Klepp».

– Først tenkte jeg: Shit, jeg bare går på denne auditionen. Og den første dagen jeg var på sett, visste jeg at det var skuespiller jeg ville bli.

Eili snakker med en tydelig Stavanger-dialekt, men understreker at måten hun prater på ikke har hindret henne i å få en rolle til nå.

– Men det er vel Norges styggeste dialekt, er det ikke? spør hun og flirer.

Hennes historie er ikke en av dem der skuespillerkarrieren bare kom uventet på. Eili har drevet med teater helt siden hun var syv år gammel. Hun gikk på en barne- og ungdomsgruppe på Stavanger kulturhus, og selv om hun nå har gått over til film, kunne hun gjerne tenke seg å gjøre mer teater.

– Teater oppstår mer i øyeblikket mellom det som skjer på scenen og blant publikum. Det man spiller ut på en teaterscene vil ikke være noe man kan se på etterpå slik man kan med film, forteller hun.

Og det er vel det Eili syns er best: Å stå på sett, ikke nødvendigvis å se filmen når innspillingen er ferdig. Det er på sett hun er en del av noe over lenger tid. Det er der hun kan utforske karakteren sin.

Hun stopper opp ved Ryes Plass, setter ned handleposen og tar av seg jakka, før hun knyter den rundt livet, reiser seg opp igjen og snakker videre. Helt siden hun var på sin første audition, har foreldrene støttet avgjørelsen om å bli skuespiller. Foreldrene hennes er lærer og lege og de er, ifølge Eili, hakket mer løsningsorienterte enn henne selv.

– De sorterer tankene mine når det er kaotisk. Og de engasjerer seg hele tiden i det jeg driver med, uavhengig av om det er i forbindelse med yrket som skuespiller, jobben i barnehagen eller studiene. De ringer ofte for å høre hvordan det har gått enten om jeg har vært på intervju, audition eller har hatt en eksamen.

Eili mener det er mye på grunn av dem at hun studerer ved siden av, samtidig som hun også studerer fordi fagene er interessante.

– Også blir jeg gal av ikke å ha en hverdag. Jeg klarer ikke bare å arbeide som frilansskuespiller og hele tiden vente på neste oppdrag. Jeg får angst av å tenke på at jeg ikke vet når jeg skal jobbe neste gang, sier hun.

22-åringen mener det er en fordel å jobbe som noe helt annet enn skuespiller i perioder.

– Som skuespiller skal man sette seg inn i en annen karakter, og det gjør man best med livserfaring. Jeg tror du får et annet perspektiv på livet når du er ute å arbeider med ting som ikke bare handler om det du gjør hele tiden ellers.

Bacheloren i engelsk skal ferdigstilles før sommeren. Til høsten håper hun å komme inn på kunsthistorie på Blindern. Hvis hun fullfører den graden vil hun forske, i tillegg til at hun vil arbeide enten som kurator eller kunstformidler, og gjerne med barn.

– Å være lærer på ungdomsskolen er også noe jeg har tenkt på lenge. Det er i løpet av disse årene man begynner å definere seg som en person, og flere opplever sosiale utfordringer. For meg var det for eksempel vanskelig å skulle finne min plass. Jeg mener det er viktig at det legges til rette for at læreren skal ta et større ansvar i denne spennende, men utfordrende perioden.

Utenfor døra hjemme på Torshov bruker Eili noen sekunder på å finne nøkkelen før hun låser seg inn og går opp trappa til leiligheten. Venninna og roomien kommer rett ut av rommet sitt i det døra går opp.

– Å, så godt å se deg! Sier Lykke Birkeland Hagen (22) og omfavner Eili, som har vært hjemme i Stavanger de tre siste dagene. De to møttes på videregående og har hengt sammen siden den gang.

Lykke hjelper Eili med å ta ut varene fra posene og de begynner å lage middag med en gang. De to venninnene prøver å spise sammen så ofte de kan, selv om det har blitt mindre tid til det i det siste. Å sette av tid til venner midt oppi alt annet er viktig for Eili.

– Det høres litt banalt ut, men jeg ønsker å være en person som stiller opp for folk, og jeg håper de kommer å snakker med meg hvis det er noe.

De to står ved siden av hverandre og kutter grønnsaker. Ansiktene deres lyses opp av vårsola som prøver å trenge seg gjennom skylaget utenfor. Etterhvert legger Eili ned kniven og tar en slurk av Coronaen. Blikket hennes rettes mot vinduet og Akerselva i det hun prøver å huske hvordan det egentlig var. Barndommen. Ungdomstida.

– Da jeg var 9 år lagde jeg en film i hagen vår, begynner Eili, men blir avbrutt av Lykke.

– Ja, het den ikke noe sånt rose…? spør venninna.

– Ja, Rosa het den! utbryter Eili.

– Onkel stod for filminga, mens jeg var selvutnevnt regissør og manusforfatter. Egentlig hadde jeg også rollen som prinsessa, men jeg ga den til bestevenninna mi, også spilte jeg prinsen som red rundt på en pinne i hagen, forteller hun.

Lillebroren fikk også være med. Så vidt. Hun syns å huske at foreldrene insisterte på det. Selv om de i dag er gode venner, kranglet hun og broren mye da de var yngre.

– Hvis vi hadde vært på biltur, kunne lillebror på fem si: Å, dette var en helt fantastisk tur. Men hva er egentlig meningen med livet? Da han sa de tingene den gang, himlet jeg med øynene. Men når jeg ser tilbake på det i dag, er han den skjønneste.

Fra stekeplata høres svak putring som nærmest overdøves av kjøkkenvifta. I to år har Eili laget mat på kjøkkenet på Torshov, og hun trives godt. Både i leiligheten og i hovedstaden. Likevel er hun fortsatt sterkt knyttet til sørlandsbyen, selv om det ikke var alt som opplevdes positivt med stedet hun vokste opp. På ungdomsskolen hun gikk på opplevde nesten alle mobbing. I tillegg eksisterte det et slags hierarki som ga mye makt til «de kule».

På videregående ble alt mye bedre.

– Det var da jeg traff Lykke! utbryter hun og Lykke smiler tilbake.

Hun studerte fag hun interesserte seg for, og hun ble en del av en god vennegjeng. Karakterene gikk derimot en del ned sammenlignet med vitnemålet fra ungdomsskolen. Innspillingen til Kyss meg for faen i helvete i 3. klasse førte nesten til at Eilin ikke bestod siste året.

– Selv om kontaktlærer og rådgiver jobbet for at det skulle bli tilrettelagt for meg, var ikke administrasjonen like positiv. Jeg føler ofte det enklere tilrettelegges for dem som driver med politikk eller idrett. Kunst og kultur blir ikke sett på som en like stor ressurs og det blir ikke forstått på samme måte som andre aktiviteter. På et tidspunkt ble jeg kalt Kongsgårdens svarte får, forteller hun og ler.

På kjøkkenet sprer det seg en sterk duft av chili, ingefær og hvitløk. Mens Eili tenker gjennom hvem som er hennes store idoler, diskuterer hun og venninna hvordan de skal tilberede tofuen til den japanske retten. Plutselig utbryter hun:

– Å, jo. Natalie Portman. Se her!

Eili åpner døra til rommet sitt og viser et bilde av hennes store idol på veggen; den eneste plakaten som henger på det romslige, lyse værelset.

– Jeg ble helt betatt av henne da jeg så henne i «Star Wars». Men jeg syns hun gjør sin desidert beste rolle i «Closer».

Men det er ikke bare den internasjonale stjernen Eili ser opp til.

– Det har vært fantastisk å jobbe med Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen i Thelma. De er tilstedeværende både som mennesker og i spill. Det samme gjelder for Kristoffer Joner og Rolf Kristian Larsen. De er flinke til å kunne stå på sett og ikke bare tenke på egen prestasjon, men å gå i møte dem man skal gjøre en scene med. Det er en viktig egenskap.

Lykke setter seg ved respatexbordet, og EIli forsyner seg med suppa på komfyren. Mens de spiser prøver de begge å huske et spesielt minne de har sammen. Etter en stund forteller Lykke at det egentlig ikke er de største minnene som sitter sterkest hos henne.

– De øyeblikkene jeg husker best er de gangene vi snakker sammen i pysjen når vi egentlig bør gjøre skolearbeid eller de gangene vi ringer hverandre for å fortelle hvordan dagen har vært, eller om den sjukt søte hunden en av oss så på trikkestoppet.

– Hvordan vil du beskrive Eili?

– Eili er veldig elskelig, sier Lykke uten å tenke.

– Å, det var fint sagt, responderer Eili.

Nå er det bare lydinnspillinger i studio som gjenstår før Thelma er helt klart for norske kinoer. Selv har Eili troa på prosjektet.

– Da jeg leste manuset, tenkte jeg med en gang at dette måtte jeg være med på.

Eili er derimot tilbakeholden når det kommer til spådommen om at Thelma vil gjøre henne stor.

– Med tanke på egne prestasjoner er det fjernt å se for seg at rollen skal føre til et gjennombrudd for meg.

Det som derimot ikke er fjernt for vestlendingen er hvor hun skal ende sine dager.

– Jeg skal dø i Stavanger.