Kunnskapsløst om kunnskapsbehov

Dette innlegget er et svar på et leserinnlegg fra forrige uke.

Mats A. Kirkebirkeland fra DKSF repeterer i et innlegg i Universitas forrige uke gamle argumenter for å gjennomføre konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja (LOVESE). Det er oppsiktsvekkende hvor lite faktakunnskap folk som framsetter slike argumenter selv har tatt seg bryet med å finne.

«Hvorfor er miljøbevegelsen redd for å få vitenskapelige fakta på bordet», spør Kirkebirkeland retorisk. I samme stil drister jeg meg å svare: Hvorfor har ikke de kunnskapshungrige petrotilhengerne klart å spore opp de enorme mengdene med utredningsarbeid som allerede foreligger for LOVESE? De «vitenskapelig fakta» som Kirkebirkeland etterspør finnes i Forvaltningsplanene for Barentshavet og Lofoten og ikke minst i «Kunnskapsinnhenting om virkninger av petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet» (2012). Sistnevnte er en konsekvensutredning i form og innhold, men mangler navnet.

Så hvorfor fortsetter oljetilhengerne å mase om «fakta på bordet»? Fordi det ikke er innholdet i seg selv som er vesentlig, men at rapporten ifølge norsk lov må hete «konsekvensutredning» og ikke «kunnskapsinnhenting». Petroleumsloven krever «konsekvensutredning» forut for åpning av nye felt. Å konsekvensutrede uten at du ønsker å bore, er derfor som å ta på kondom uten at du har planer om å komme.

Retorikken til oljetilhengerne er effektiv fordi den lurer miljøbevegelsen ut på glattisen. På denne isen er det eneste verdifulle det som lar seg feste i tall – og da sklir fort de moralske spørsmålene av banen.

«Hva hvis en utredning viser at det er 95 prosent sannsynlighet for at det ikke er noen store miljømessige konsekvenser ved petroleumsvirksomhet», undrer Kirkebirkeland. Snudd opp ned kommer de moralske implikasjonene fram: Aksepterer vi fem prosent sannsynlighet for uopprettelig skade?

Kirkebirkeland har rett i én ting: LOVESE er blitt en symbolsak for miljøbevegelsen. For hvis ikke LOVESE er verdt å verne, hva er da verneverdig?