En helt vanlig dag på jobben
Du har sikkert lest om ham i avisene. Kanskje har du sett ham på TV eller syklende rundt på Blindern? Men hva gjør han egentlig? Universitas fikk følge etter UiOs rektor en hel dag.
Les også portrettet åtte år etter: Ottersen glemmer aldri lukten av sin første forskningsartikkel
– Yes, den tenker jeg satt. Nå skal vi snart dra, sier Ole Petter Ottersen og smeller igjen laptopen.
Han har vært oppe i et par timer allerede han, da jeg forsiktig banker på døra klokka kvart på sju en torsdags morgen. Hvor enn du ser, henger kunst overalt. Det er et møblert hjem. Persiske tepper.
Nå er Ole Petter forberedt på dagens program, som er ganske tettpakket. Han sjekker e-post og ulike medieoppslag. Det sukkes og det tastes heftig.
– Jeg ser engasjert ut der da, unge Ottersen! Haha! Neida, smiler Ottersen og peker på bildet i Aftenpostens nettutgave.
Saken er fra en debatt på Litteraturhuset han deltok på dagen før. Han fortsetter og leser opp overskriften («Norge preges av slalåmforskning», journ. anm.), og i artikkelen sier Ottersen at han ønsker en mye større pott for fri grunnforskning, så man slipper å bli tvunget til å kjøre slalåm mellom små, kortsiktige og smale programmer. Og da spinner tankene videre til Aftenpostens førsteoppslag med overskriften «Festen er over».
– Nå blir det tøffe regjeringsforhandlinger, og det vil gå utover forskning og høyere utdanning, forteller Ole Petter.
Klokka har nå blitt fem over sju, og det er på tide å komme seg til niende etasje i administrasjonsbygningen på Blindern. Sykkeltøuet ligger på kontoret, så han må sykle i dress. For sykle, det skal han. Man vil jo ikke komme gjennomsvett på jobb, så Ole Petter må beregne litt ekstra tid.
– Jeg tar aldri tida, men i dag bruker vi 22 minutter, sier Ole Petter med et smil.
Det ble en feilmargin på to minutter. Ottersen har den sykkelen: 30 gir, støtdempere, hjelm, rask og er en ganske frekk syklist. Mens jeg: gammel sykkel, lite luft i begge dekka, gira funka ikke og setet altfor høyt. Jeg måtte stå hele vegen. I tillegg festa sjalet seg i kjettingen. Olje på fingra. Mascaraen renner. Ottersen ligger omtrent fire kvartaler foran meg. Hele veien.
Ti timer senere er vi vel tilbake i leiligheten igjen. Men arbeidsdagen er ikke over ennå. Nå har Ole Petter bare ett kvarter på å pakke kofferten sin. Han mener det skal gå greit, når dresskoden bare er svart dress og slips. Skjorter, slips, papirer, laptop og til og med joggesko pakkes ned, og til slutt et par bøker om Roma som han kan lese på flyet.
– Man får spilt på ganske mange strenger i løpet av en dag, og må være på topp hele tiden. Alt må gå 100 prosent på skinner, og det gjør det. Bortsett fra i dag da, med oppstart av el-bilen og sjalet ditt i sykkelkjedet, smiler Ole Petter. Etter eget sigende har han aldri forsovet seg i sin rektorgjerning.
– Det å være presis er et svært viktig signal. Jeg vil ikke sløse med andres tid heller. Tid er en ekstremt viktig ressurs. Men skal jeg ha ytterjakke med eller ikke?
– Jakke, svarer jeg kontant. Rektorer kan jo ikke holde styr på alt heller.
